fredag 24. mars 2017

Sammenvevd fortid: Den relasjonelle vendingen i antikkfagene

Denne teksten ble først publisert i Samtiden 3/4–2016

«Eit menneske er inga øy, sitt eige heile; kvar ein er bit av eit kontinent, del av fastlandet.»

John Donne 1624, gjendiktning ved Åsmund Bjørnstad

I 1993 arbeidet italienske arkeologer på gravplassen til en romersk villa i Vallerano i Romas sørlige forsteder. Ingen ventet seg spektakulære oppdagelser. I romersk keisertid var det mange slike landeiendommer i dette området. Det var vanlig å kremere de døde, og de fikk sjelden følge av gravgods ut over en skillemynt i munnhulen for å betale Charon, fergemannen som skulle bringe sjelen over elva som skilte de levendes verden fra de dødes. De fleste gravene i Vallerano var da også ytterst enkle, men i en grav fra midten av det andre århundre etter vår tidsregning fant arkeologene skjelettet til en jente på rundt 18 år. Hun var ikke kremert, og i graven hadde hun fått med en dukke av elfenben og et rikt utvalg av juvelbesatte smykker. På en ring satt en liten diamant, den eneste som noensinne er funnet i romersk kontekst. Råmaterialet til dukken må ha kommet fra India eller Afrika, edelstenene fra India. Arkeologene mente å se paralleller mellom juvelene til jenta og gravskulpturer fra ørkenbyen Palmyra i Syria. På grunnlag av gravskikk, gravgods og gjenstander satte de jenta og hennes familie i sammenheng med den syriske diasporaen som vi vet bodde i Roma på denne tiden.[1] Jenta fra Vallerano var ingen øy. Hennes liv var innvevd i nettverk som strakte seg over hele den antikke verden. De siste årene har antikkfagene gjennomgått en relasjonell vending, hvor forskere for alvor har fått øynene opp for hvordan ulike typer nettverkstilnærminger kan hjelpe oss å kartlegge og forklare fortidens verden.

 Gravrelieffet til Tamma, datter av Sampsigeram. Hun døde en gang
 mellom 100 og 150 etter vår tidsregning. Smykkene ligner de som ble
funnet i Vallerano. Foto © Jørgen Christian Meyer.   
 Graven i Vallerano inneholdt ikke bare vakre og uvanlige gjenstander, men er også et rørende vitnesbyrd om de nærmestes sorg over et menneskeliv som tok slutt i overgangen mellom barndom og voksenliv. Slik kan gravfunnet studeres fra et aktørperspektiv. Med konteksten graven inngikk i, åpner også analytiske vinduer mot blant annet eiendomsforhold, status, kjønnsroller og økonomi i tiden den stammer fra. Slik forteller den om samfunnsmessige strukturer. Men i tillegg til dette illustrerer gravfunnet hvordan fortidens mennesker deltok i lokale, regionale og proto-globale nettverk. Det er nettopp forbindelsene som kan belyse forholdet mellom aktør og struktur, og som dermed kan fortelle oss hvordan aktørene var innvevd i fortidens verden.
Innsikten om at alt henger sammen med alt er selvsagt verken ny eller original, slik verselinjen fra 1600-tallsdikteren John Donne med all tydelighet viser. Likevel er det samfunnsvitenskapene heller enn historievitenskapene som i første rekke har levert verktøyene som setter oss i stand til flytte oppmerksomheten fra aksjon til interaksjon. Denne utviklingen har hatt én teoretisk og én analytisk dimensjon. Lenge har de to vært mangelfullt integrert, men nå er de i fellesskap i ferd med å bidra til en relasjonell vending i antikkvitenskapene og andre historiske disipliner. Denne vendingen kommer ikke som en erstatning for de språklige, romlige og materielle vendingene som har formet fagene siden 1970-tallet, men som en mulig måte å bringe disse sammen på. Samtidig kan relasjonelle tilnærminger møte etterspørselen etter humanistisk forskning som også tar kvantitative tilnærminger på alvor og dermed forsøker å si noe om helheten.
            Teoretisk har den relasjonelle vendingen i alle fall tre hovedkilder. Den ene er tankene om nettverks- og informasjonssamfunnet som ble utviklet på 1990-tallet, og som kanskje kom klarest til uttrykk i Manuel Castells’ bok The Rise of the Network Society (1996).[2] Castells mente at vi på 1990-tallet var i ferd med å forlate den industrielle æra og gå inn i en ny periode, der makt manifesteres i sosiale nettverk, og der informasjon og kontroll med informasjonsstrømmer er elementet som kobler individer, grupper og steder av og på disse nettverkene. Tid og sted blir komprimert som følge av utviklingen av kommunikasjonsteknologi og mister delvis sin betydning for hvordan nettverk kan operere. Castells beskrev vår samtid og nære fortid, men historikere, arkeologer og filologer har også funnet ideen om nettverkssamfunnet nyttig for å forstå førmoderne samfunn.[3] En lignende kilde stammer fra historisk sosiologi og Michael Mann. Han har presentert tanker som har mye til felles med Castells, men ut fra en modell for sosiale maktnettverk bygd på kontroll med ideologiske, økonomiske, militære og politiske ressurser.[4] Hvis makt har ulike kilder og vokser og manifesterer seg innen sosiale nettverk, er maktkamp verken et nullsumspill eller nødvendigvis knyttet til kontroll med statsapparatet. Denne synsmåten er nyttig i studier av samfunn med små eller svake stater, både i fortiden og i dag.
            Lignende perspektiver har blitt trukket opp av Douglass C. North og hans kolleger innenfor feltet ny institusjonell økonomi. Retningen oppstod ut fra en erkjennelse av at markedsøkonomisk teori ikke fullt ut kunne forklare økonomisk atferd, med påfølgende behov for å bringe kulturelle variabler inn i økonomisk analyse. North mener verden lar seg analysere som bestående av organisasjoner og institusjoner. Organisasjoner er grupper av mennesker som arbeider mot en blanding av individuelle og felles mål ved delvis koordinert atferd. Det kan være et idrettslag, et firma, en etat eller en stat. Institusjoner er spillereglene for samhandling, det vil si mønstrene som styrer forholdene mellom individene. Ekteskap, statsborgerskap, vennskap og gjestfrihet er eksempler på formelle og uformelle institusjoner.[5] Norths rammeverk er også en form for nettverkstenkning, idet hans organisasjoner faktisk er sosiale nettverk hvor institusjonene utgjør båndene medlemmene. Denne tilnærmingen er også godt egnet for å forstå samfunn i eldre tid siden den anser alt fra moderne stater til trossamfunn, etniske grupper og nomadestammer som varianter av organisasjoner.

Der samfunnsvitenskapene tradisjonelt har forholdt seg til mellommenneskelige relasjoner har fortidsvitenskapene, og særlig arkeologifaget, vært sterkt preget av de romlige og materielle vendingene, hvor det å se mennesker i forhold til naturlig miljø og fysiske omgivelser har vært et naturlig første skritt på veien mot å forstå samfunnsforhold. Den andre inspirasjonskilden for den nye relasjonelle tenkningen finner vi hos Bruno Latour. Gjennom sin aktør-nettverksteori (ANT) bidro han nettopp til å slå en bro mellom de menneskelige og de fysisk-materielle omgivelsene. Latour tar til orde for at nettverk ikke har noen eksistens uavhengig av samhandling mellom aktørene, at også steder og gjenstander er instrumentelle i slik samhandling og derfor sosiale aktører som inngår i sosiale nettverk.[6] Latour legger grunnlaget for at vi sømløst kan bruke steder og gjenstander i analyser basert på sosiologiske modeller som de beskrevet over.[7] Dette har vært avgjørende for å bygge ned fagskiller mellom historie, arkeologi og filologi og for å legge grunnlaget for tverrfaglige analyser av fortiden.
            Styrken i de teoretiske tilnærmingene skissert over er at de har forklaringskraft når vi arbeider med fortidige samfunn, men i møtet med arkeologiske data eller historisk kildemateriale er det også behov for verktøy som kan klassifisere, kvantifisere, avdekke og visualisere forbindelser. Her har arkeologer og historikere de siste årene for alvor fått øynene opp for mulighetene som ligger i nettverksanalyse. Nettverksanalyse har røtter i sosiologien og sosialpsykologien, hvor metoden opprinnelig ble brukt til å kartlegge samspill.[8] Med bidrag fra matematikk- og statistikkfagene er det i årtiene etter andre verdenskrig blitt utviklet en rekke verktøy for å kvantifisere nettverk, og siden 1990-tallet har informatikkfaget gitt muligheter for å integrere visualisering og statistisk analyse i programvare.[9]
            Alt dette er gammelt nytt. Det som muliggjør det jeg med et begrep lånt fra samfunnsfagene kaller den relasjonelle vendingen i fortidsvitenskapene, er at de ulike tilnærmingene kommer sammen og slik gir muligheter som de mangler hver for seg. Dette krever en kort forklaring. Programvare og matematiske algoritmer gjør at det som startet som sosial nettverksanalyse, kan brukes til å kartlegge ikke bare svært store nettverk, men også nettverk som tradisjonell samfunnsvitenskap ikke ville sett på som sosiale – for eksempel strukturer som oppstår som følge av kontakt mellom steder, datamaskiner eller celler i kroppen. Nettverksanalyse kan hjelpe oss med å visualisere og måle også slike materielle og romlige nettverk.  Fra aktør-nettverksteorien har vi lært at de materielle omgivelsene i høyeste grad også inngår i sosial interaksjon. Nettverksanalyse gir en metode som kan operasjonalisere de denne innsikten. Endelig gir teoretikere som Castells, Mann og North oss grunnlag for å forklare hvordan  nettverkene vi kan rekonstruere ut fra datamateriale, en gang inngikk i en samfunnsmessig kontekst.
            Historikere og arkeologer har naturlig nok tatt i bruk relasjonelle tilnærmingsmåter fra ulikt ståsted. Der historikere i hovedsak har anvendt verktøyene som sosiologer og psykologer har utviklet for å studere nåtidige sosiale nettverk ut fra for eksempel arkiver og brevsamlinger, har arkeologer tatt for seg hvordan steder og gjenstander har forholdt seg til hverandre og til folk.

Relasjonelle tilnærminger og antikkfagene

Min påstand er at studiet av førmoderne samfunn generelt, og antikkfagene spesielt, ikke bare står i en særlig god posisjon til, men også har særskilt stor nytte av relasjonelle tilnærminger. Antikkstudier har spesielle utfordringer knyttet til kildematerialet, enten vi arbeider med historie, arkeologi eller filologi. Materialet er begrenset, fragmentert og i mange tilfeller representativt bare for elitesegmenter i samfunnene det stammer fra. Isolert sett er dette ulemper, men det har også den positive siden at det lar seg gjøre å ta i bruk store deler av tilgjengelig kildemateriale til det problemet en ønsker å undersøke. Det er for eksempel overkommelig å sammenligne Vallerano-begravelsen med andre ordentlig publiserte utgravninger av kvinnegraver fra det 2. århundre. Ideelt sett burde alle antikkstudier være tverrfaglige. De fleste undersøkelser ville tjene på å integrere alle tilgjengelige typer data. Dette skjer selvsagt ikke i praksis. Det meste av forskningen er individuell, og de små antikkmiljøene er delt mellom ulike fag, har ansvar for å ivareta bredde, og speiler forskernes ulike interesser. Nettverksanalyse har den store fordelen at metoden er nøytral med hensyn til materiale. Litterære tekster, dokumenter, innskrifter, gjenstander og steder kan behandles på samme måte, og integreres i samme analyse i den grad det er hensiktsmessig. Dette er utvilsomt noe av bakgrunnen for at relasjonelle tilnærminger har hatt såpass stort gjennomslag innen antikkvitenskapene de siste årene.[10]
Ved Universitetet i Bergen gjennomførte vi i årene 2009–2013 et arkeologisk og historisk forskningsprosjekt om oldtidsbyen Palmyra i Syria.[11] Palmyra ligger i ørkenen omtrent midtveis mellom Damaskus og Eufrat-elva. I romersk tid ble det som opprinnelig var en liten oasebosetning, et viktig senter i handelen med blant annet krydder, edelsteiner og tekstiler mellom Det indiske hav og Middelhavet. Stedet vokste til en storby som midt på 200-tallet var den viktigste i det østlige Romerriket. På 270-tallet så byens dronning Zenobia seg i stand til å lede et, riktignok mislykket, opprør med sikte på å sette inn sin mindreårige sønn på keisertronen. Dette var kanskje hjembyen til jenta som arkeologene fant gravstedet til utenfor Roma i 1993.
            Det vi ønsket å finne ut, kan formuleres med spørsmålene «hvorfor» og «hvordan». Hvorfor ble en by som bare var én av mange langs den romerske østgrensen det viktigste senteret i østhandelen selv om den ikke lå på den korteste eller enkleste ruten mellom øst og vest? Hvordan kunne det marginale landskapet i den syriske ørkenen skaffe vann, mat og brensel til befolkningen i en storby lagt til et sted som har vært bebodd siden steinalderen, men som før og etter den romerske perioden aldri har vært stort mer enn en landsby? Vi mener vi fant gode svar på spørsmålene,[12] men arbeidet viste også behovet for å integrere arkeologiske funn med kunnskap om landskap, økologi og klima, litterære kilder og innskrifter. I en studie som handler bare om Palmyra og nærområdet, kan dette gjøres ved å bringe hele det aktuelle materialet inn i diskusjonen. Dersom det som skjedde i Palmyra skal forstås i forhold til sin samtid eller i forhold til andre perioder, blir det imidlertid nødvendig å sette byens utvikling inn i en teoretisk ramme. Her var det naturlig å ta i bruk relasjonelle tilnærminger.

Seland1: Hovedgaten i oldtidsbyen Palmyra, Syria. Forskere fra Bergen har arbeidet med byen siden 2009. Palmyrensk identitet ble uttrykt på forskjellig vis i ulike deler av byen. Foto: Jørgen Christian Meyer ©.

Palmyraprosjektet ble springbrett for et nytt forskningsprosjekt: Mechanisms of cross-cultural interaction: Networks in the Roman Near East, som ble finansiert over Norges forskningsråds SAMKUL-program for perioden 2013–2016.[13] I dette prosjektet har Palmyra fortsatt stått sentralt, nå som ett av flere utgangspunkt for eksempelstudier. Denne gangen ville vi bruke relasjonelle tilnærminger for å få mer innsikt i hvordan samhandling foregikk i Midtøsten i romersk tid. Målet var bedre å forstå strukturene som sørget for stabilitet på regionalt nivå i perioder med krise og kollaps på imperienivå. Vekten har ligget på maktnettverk, handelsnettverk og religiøse nettverk, men etnisitet og stammetilhørighet har også blitt behandlet. SAMKUL-programmet finansierer forskning som belyser samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger. Samfunnsrelevansen i vårt prosjekt ligger i at vi nærmer oss samfunn i romersk tid som eksempler på førmoderne samfunn mer generelt. Førmoderne samfunn er kjennetegnet ved svake stater, dominert av elitegrupper som bruker statens maktapparat og inntekter til sin egen fordel. Som North og kolleger har påpekt gjelder dette fortsatt svært mange av verdens stater, som altså har bevart mange førmoderne trekk på tross av at de aller fleste på papiret gir alle borgere like rettigheter og muligheter til å ta del i statsstyret.[14] Borgerkrigen i Syria og statskollapsen i Libya er uhyggelige eksempler på at sosiale nettverk basert på stamme, religion og etnisitet trumfer tilhørigheten til statsfellesskapet når situasjonen settes på spissen. Nettverkene som eksisterte i romersk tid er for lengst erstattet av nye, men dynamikken mellom konkurrerende sosiale nettverk er ikke ulik. Slik mener vi at studiet av eldre historie gir relevante perspektiver på samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger også i senere perioder, og håper dessuten å gi vårt lille bidrag til å sette antikkstudier og eldre historie inn i en samfunnsvitenskapelig sammenheng heller enn å dyrke epokens særegenhet og eksotisme, slik både antikkfagene og andre humanistiske spesialfelt kanskje har hatt en tendens til å gjøre.
Tilbake til Palmyra: Hvordan kan relasjonelle tilnærminger hjelpe oss å forstå hva som foregikk i ørkenbyen for nær 2000 år siden? De metodologiske og teoretiske tilnærmingene som jeg har trukket fram, kan alle bidra både til å få kildematerialet i tale og til bedre å forstå hvordan byen fungerte i sin samtid.
Et svært konkret eksempel er at forskere i snart hundre år har diskutert hvor karavaneruten fra Palmyra gjennom ørkenen til Eufrat-elva gikk i antikken. Forskere er snare til å tegne linjer på kart, men faktisk å spore hvordan mennesker beveget seg gjennom landskapet er ikke enkelt. På 1930-tallet lette pionerer innen arkeologisk luftfoto etter ruten. Stedene de fotograferte har vært umulige for senere arkeologer å besøke, og fra arbeidet deres andre steder i Midtøsten vet vi at ruiner de tok for å stamme fra romersk tid, ofte egentlig var fra senere eller tidligere perioder. For å finne ruten identifiserte vi hundrevis av vannhull, brønner og kilder mellom Palmyra og Eufrat på militærkart og satellittbilder. Ved hjelp av GIS programvare lagde vi hypotetiske forbindelser mellom alle vannkilder med mindre enn én dagsreises avstand. Slik rekonstruerte vi et potensielt kommunikasjonsnettverk for denne delen av Den syriske ørken. Nettverket viste seg å ha tydelige flaskehalser. Langs deler av ruten fantes det bare én mulig passasje dersom man ønsket å ha tilgang på vann i løpet av reisen. Interessant nok viste det seg at disse vannkildene var befestet med det som antagelig en gang var karavanestasjoner. Små grupper kunne bære med seg eget drikkevann, men store karavaner ville være avhengig av å skaffe vannet underveis. I dette tilfellet brukte vi steder som utgangspunkt for å rekonstruere kommunikasjons- og sosiale nettverk gjennom dataanalyse. Rekonstruksjonen bygger likevel på lag av analogier og sannsynlighetsbetraktninger som er avhengige av det teoretiske rammeverket som forklarer hvordan nettverk fungerer. I bunn ligger aktør-nettverksteori som grunnlag for å slå bro mellom materielle og menneskelige aktører. [15]
I andre tilfeller kan man avdekke at sosiale nettverk eksisterte uten at det er mulig å kartlegge dem i samme detalj. Byplanen i Palmyra og bruken av innskrifter i det offentlige rom viser at ulike typer bygninger ble plassert i ulike deler av byen, og at bruken av gresk og/eller arameisk språk i innskrifter skiller seg fra sone til sone. Dette betyr ikke at det bodde ulike folkegrupper i ulike bydeler, men at tilhørighet til ulike typer nettverk ble kommunisert i tilknytning til ulike typer av bygninger og monumenter. I gravanleggene er arameisk språk nesten totalt enerådende. Innskrifter handler nesten bare om familietilhørighet og nevner for eksempel ikke yrke. I templene til de ulike semittiske gudene er det stammefellesskapet som trekkes fram, og dette er også en arena hvor diasporaen og folk utenfra, for eksempel romerske myndighetspersoner, kan markere sin tilknytning til det palmyrenske samfunnet. På torget er det byens råd og folkeforsamling som feirer fortjente medborgere i tospråklige innskrifter, mens det er i den sentrale søylegaten byen viser sin lojalitet til keiseren, og i enkelte sene innskrifter til sin egen kongefamilie. Dette avdekker hvordan palmyrenerne inngikk i forskjellige sosiale nettverk i ulike sammenhenger. I teateret var de greske, i tempelet var de palmyrenere, og ved familiegravstedet inngikk de i forbindelser med avdøde, nålevende og kommende slektninger. På samme måte som flerkulturelle medborgere i den moderne verden var de uten videre i stand til å tilpasse sin identitet ut fra sammenhengen de opptrådte i.
Palmyrenerne reiste imidlertid også ut i verden, og vi vet fra innskriftene deres at de opererte fra Roma i vest til Hadrians mur i nord, til Pakistan i øst og Jemen i sør. Samtidig som innskriftene gjennom skriftspråk, stedsnavn, navn eller gudsdyrkelse viser at avsenderne regnet den syriske byen som sitt hjem, viser de også at de var i stand til å knytte an til andre nettverk, for eksempel basert på religion eller politisk tilhørighet til en by eller et rike. Kombinasjonen av en klar etnisk identitet som sikret indre solidaritet, og en åpenhet for og vilje til å knytte an til åpne nettverk på stedene de besøkte er antagelig en viktig delforklaring på hvorfor palmyrenerne lyktes så godt som handelsfolk.
Helt sikre kan vi ikke være, men jeg mener det er sannsynlig at arkeologene som fant jenta som ble gravlagt sør for Roma i siste halvdel av 2. århundre, hadde rett i at hun kom fra en av de palmyrenske familiene som flyttet til Roma og tjente seg rike på inntekter fra fjernhandel. Ved å se på mangfoldet av nettverk hun var i berøring med, de fleste av dem antagelig uten at hun noensinne tenkte over det, får vi et rikere og mer nyansert bilde av hvordan det var å leve i fortiden. Det bidrar også til å bryte ned forestillinger om at vår tid og vår verden og tilværelse er mer sofistikert og mangfoldig enn livet til mennesker før i tiden. Den relasjonelle vendingen har nådd antikkfagene, og den er kommet for å bli.

Litteratur:
Bedini, Alessandro. 1995. Mistero Di Una Fanciulla: Ori E Gioielli Della Roma Di Marco Aurelio Da Una Nuova Scoperta Archeologica. Milano: Skira editore.
Brughmans, Tom. «Thinking through Networks: A Review of Formal Network Methods in Archaeology. Journal of Archaeological Method and Theory 20: 623–62.
Castells, Manuel. 1996. The Information Age: Economy, Society and Culture: Vol. 1: The Rise of the Network Society. Oxford: Blackwell.
Clark, Elizabeth A. 1992. The Origenist Controversy: The Cultural Construction of an Early Christian Debate. Princeton: Princeton University Press.
Collar, Anna. 2013. Religious Networks in the Roman Empire: The Spread of New Ideas. Cambridge: Cambridge University Press.
Knappett, Carl. 2011. An Archaeology of Interaction: Network Perspectives on Material Culture and Society. Oxford: Oxford University Press.
LaBianca, Øystein Sakala and Scham, Sandra Arnold. 2006. Connectivity in Antiquity: Globalization as a Long-Term Historical Process. London: Equinox Publishing.
Latour, Bruno. 2005. Reassembling the Social – an Introduction to Actor-Network-Theory. Vol. 1. Oxford: Oxford University Press.
Malkin, Irad. 2011. A Small Greek World: Networks in the Ancient Mediterranean. Greeks Overseas. New York: Oxford University Press.
Mann, Michael. 1986. The Sources of Social Power. Cambridge: Cambridge University Press.
Meyer, Jørgen Christian and Seland, Eivind Heldaas. 2016. «Palmyra and the Trade Route to the Euphrates». ARAM 28.
Moreno, Jacob L. 1934. Who Shall Survive?: A New Approach to the Problem of Human Interrelations. Washington DC: Nervous and mental disease publishing co.
North, Douglass C. 1990. Institutions, Institutional Change and Economic Performance. Cambridge: Cambridge University Press.
———. 1977. «Markets and Other Allocation Systems in History: The Challenge of Karl Polanyi». Journal of European Economic History 6, no. 3: 703–16.
North, Douglass C., Wallis, John Joseph and Weingast, Barry R. 2009. Violence and Social Orders: A Conceptual Framework for Interpreting Recorded Human History. Cambridge: Cambridge University Press.
Ruffini, Giovanni Roberto. 2008. Social Networks in Byzantine Egypt. Cambridge: Cambridge University Press.
Schor, Adam M. 2011. Theodoret's People: Social Networks and Religious Conflict in Late Roman Syria. Berkeley: University of California Press.
Wasserman, Stanley, and Faust, Katherine. 1994. Social Network Analysis: Methods and Applications. Structural Analysis in the Social Sciences. Cambridge; New York: Cambridge University Press.






[1] Alessandro Bedini, Mistero Di Una Fanciulla: Ori E Gioielli Della Roma Di Marco Aurelio Da Una Nuova Scoperta Archeologica (Milano: Skira editore, 1995).
[2] Manuel Castells, The Information Age: Economy, Society and Culture: Vol. 1: The Rise of the Network Society (Oxford: Blackwell, 1996).
[3] Øystein Sakala LaBianca and Sandra Arnold Scham, Connectivity in Antiquity: Globalization as a Long-Term Historical Process (London: Equinox Publishing, 2006).
[4] Michael Mann, The Sources of Social Power (Cambridge: Cambridge University Press, 1986).
[5] Douglass C. North, «Markets and Other Allocation Systems in History: The Challenge of Karl Polanyi», Journal of European Economic History 6, no. 3 (1977); Institutions, Institutional Change and Economic Performance (Cambridge: Cambridge University Press, 1990); Douglass C. North, John Joseph Wallis, and Barry R. Weingast, Violence and Social Orders: A Conceptual Framework for Interpreting Recorded Human History (Cambridge: Cambridge University Press, 2009). Definisjoner etter 2009, s. 19.
[6] Bruno Latour, Reassembling the Social – an Introduction to Actor-Network-Theory, vol. 1 (Oxford: Oxford University Press, 2005).
[7] Carl Knappett, An Archaeology of Interaction: Network Perspectives on Material Culture and Society (Oxford: Oxford University Press, 2011).
[8] Jacob L. Moreno, Who Shall Survive?: A New Approach to the Problem of Human Interrelations (Washington DC: Nervous and mental disease publishing co., 1934).
[9] Stanley Wasserman and Katherine Faust, Social Network Analysis: Methods and Applications. Structural Analysis in the Social Sciences (Cambridge; New York: Cambridge University Press, 1994).
[10] For eksempel Giovanni Roberto Ruffini, Social Networks in Byzantine Egypt (Cambridge: Cambridge University Press, 2008); Tom Brughmans, «Thinking through Networks: A Review of Formal Network Methods in Archaeology», Journal of Archaeological Method and Theory 20, no. 4 (2013); Elizabeth A. Clark, The Origenist Controversy: The Cultural Construction of an Early Christian Debate (Princeton: Princeton University Press, 1992); Adam M. Schor, Theodoret’s People: Social Networks and Religious Conflict in Late Roman Syria (Berkeley: University of California Press, 2011); Irad Malkin, A Small Greek World: Networks in the Ancient Mediterranean. Greeks Overseas (New York: Oxford University Press, 2011); Anna Collar, Religious Networks in the Roman Empire: The Spread of New Ideas (Cambridge: Cambridge University Press, 2013).
[11] Prosjektet var finansiert av Norges forskningsråd og het Palmyrena: City, Hinterland and Caravan Trade between Orient and Occident og var ledet av professor Jørgen Christian Meyer.
[12] Oppdatert liste over publikasjoner og lenker til medieoppslag på http://org.uib.no/palmyrena/ (11.08.2016)
[13] Resultatene fra prosjektet er ennå ikke ferdig publisert. Oppdatert oversikt finnes på http://neroneproject.blogspot.no (11.08.2016)
[14] North, Wallis, and Weingast, Violence and Social Orders.
[15] Jørgen Christian Meyer and Eivind Heldaas Seland, «Palmyra and the Trade Route to the Euphrates», ARAM 28 (2016).




torsdag 9. februar 2017

Da historien fant sin form: Karl Jaspers og aksetiden

Jeg er akkurat tilbake fra en konferanse i Oldenburg i Nord-Tyskland. Oldenburg var fødebyen til historiefilosofen Karl Jaspers (1883-1969), og konferansen handlet om Jaspers' bok med det ambisiøse, for ikke å si pretensiøse navnet Zum Ursprung und Ziel und der Geschichte ("Om historiens opprinnelse og mål"). I denne boka fra 1949 lanserte han begrepet "aksetiden" (tysk Achsenzeit, engelsk axial age). Med det beskrev han en periode da den historiske utviklingen skiftet retning og fant et mønster som den har fulgt siden. Denne perioden tidfestet han til 800-200 før vår tidsregning.

Den historiske omveltningen Jaspers mente å se bestod at i samfunn langs hele den eurasiske lengdeaksen, fra Kina i øst til Middelhavet i vest utviklet det seg kulturuttrykk som har fortsatt å sette rammene for hvordan menneskene lever – i dag ikke bare i disse områdene – men over hele verden. Jaspers så denne utviklingen som uttrykk for åndelige gjennombrudd som en gang for alle endret måten vi så verden på.

Jaspers opererte med fire kulturområder eller sivilisasjoner: Kina, India, Orienten og Vesten. Orienten tilsvarte for Jaspers mer eller mindre det området vi kaller Midtøsten. Bærerne av de nye kulturuttrykkene var først og fremst filosofene, altså Jaspers egne forløpere. Konfucius og Lao Tse i Kina, Buddha i India, Zoroaster og de jødiske profetene i Orienten og de greske filosofene i Vesten. Samtidig oppstod blant annet de første tankene om monoteisme, de eldste alfabetskriftene, de viktige hellige tekstene og store eposene. Verden tok en pustepause fra de store og absolutistiske imperiene som hadde dominert før aksetiden. Samfunn ble organisert på lokalt og regionalt plan som for eksempel de greske og fønikiske bystaten. Etter Jaspers syn var dette en periode med relativ fred og et blomstrende intellektuelt liv. Folk som ikke levde i de fire sivilisasjonene delte Jaspers i "etterfølgende folk", slik som romere, germanere og arabere, som førte videre og i noen tilfeller videreutviklet tankene fra aksetiden, for eksempel i form av kristendom, islam og folkestyre, og "folk uten gjennombrudd", i stor grad urbefolkningsgrupper.

Jaspers var en stor beundrer og en nær venn av Max Weber. Deler av Webers prosjekt handlet som mange vil vite om å forklare hvilke særegne trekk som hadde ført Vesten inn i den moderne perioden og gitt Europa og USA en førende rolle i verden i løpet av 1800-tallet, noe som har blitt en av grunnfortellingene på det globalhistoriske feltet siden. Jaspers strevde derfor en god del med å forklare hvorfor bare én av sivilisasjonene hans hadde båret i seg kimen til det moderne og forklarte den med at de ulike områdene var avhengige av og stod i gjeld til hverandre. Likevel kommer vi ikke forbi at Jaspers hadde et eurosentrisk historiesyn også selv om han så på de andre aksekulturene som like verdifulle som den vestlige. Resten av verden ble jo avskrevet som "folk uten gjennombrudd" som levde i et slags evig forhistorisk mørke.

Å diskutere om Jaspers hadde rett eller ikke er ikke så fruktbart. Boka er gammel og i dag vi vet mye mer om tidlig historie i ulike deler av verden enn det Jaspers kunne gjøre. Han var heller ikke egentlig så opptatt av hvordan samfunn i fortida fungerte, men ville formulere en stor teori om historiens gang. Hva som hadde sparket i gang omveltningene i aksetiden omtaler han bare som "den store hemmeligheten". Det er likevel ikke tvil om at Jaspers aksetid på mange måter var en formende periode og der er interessant å se på hvilke forutsetninger som lå der i første årtusen før vår tidsregning som kunne føre til den kulturelle endringen og blomstringen som Jaspers var opptatt av.

Et sted jeg tror han treffer spikeren på hodet er i observasjonen om at de aller fleste samfunn i denne perioden var lokalt baserte, enten som kollektivt styrte bystater, for eksempel i Nord India, Sør Arabia, og rundt Middelhavet, eller små fyrstedømmet, som de mange konkurrerende småstatene i Kina i vår- og høstperioden. Politisk fragmentering skapte behov for kommunikasjonsmidler så som skriftspråk, utvikling av felles normsystemer som kunne gjøre det mulig å bevege seg mellom småsamfunn, og førte dessuten til at det oppstod et marked for eksperter så som arkitekter, filosofer, leiesoldater, administratorer og lærere som kunne reise til den byen eller fyrsten som betalte best.

Et annet punkt som er de materielle forutsetningene. I denne perioden oppstår det fjernhandelsforbindelser basert på kamelkaravaner gjennom Sentral-Asia og Arabia, og på skipstrafikk på Det indiske hav. Dette gjorde at folk flyttet på seg, og med dem fulgte kulturelle impulser. Fjernhandel brakte sjeldne og attraktive varer, som gjorde det mulig for folk å skille seg ut, og som slik skapte økonomiske forskjeller og etter hvert bidro i retning av en pengeøkonomi.

Bakgrunnen for Jaspers bok i 1949 var selvfølgelig de uhyggelige begivenheten i årene fram mot 1945. Om Jaspers har noe å si oss i dag så er det kanskje først og fremst at vi har dype historiske røtter, noe som er lett å glemme i en verden som synes å ha svært kort historisk hukommelse, og at mye av den historiske arven er delt av mennesker over hele jorda, noe som er lett å glemme i et politisk klima hvor det har blitt viktigere å trekke grensene mellom oss og de andre. 

torsdag 24. november 2016

Bokomtale: Dag Herbjørnsrud – Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid

Bilde: Spartacus Forlag
Hvordan vi ser verden er avgjørende for hvordan vi forstår både oss selv og de andre. Det gjelder både i fortid og nåtid. Dette er utgangspunktet for idéhistoriker Dag Herbjørnsruds Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid, som kom på Scandinavian Academic Press tidligere i høst. I vår verden står vi selv i midten. Det i seg selv er ikke så merkelig, men det blir fort problematisk når vi ikke ser eller anerkjenner at verden ser annerledes ut fra andres ståsted.

Globalkunnskap demonstrerer dette allerede i innledningen, hvor Herbjørnsrud tar for seg hvordan Mercator-projeksjonen, utviklet av kartografen Gerardus Mercator for nesten fem hundre år siden, sterkt overdriver størrelsen på landmassene lengst i nord og lengst i sør. Projeksjonen ble egentlig utviklet for sjøkart, og hadde den store fordelen i sin samtid at den gjorde det mulig å beskrive kursen for et skip som en rett linje på kartet (jeg har skrevet om dette her). Til gjengjeld måtte den fortegne avstander og altså også flateinnhold for å løse problemet med å vise en kuleformet jord på et flatt ark. I dag henger Mercator-kart i klasserom over hele verden og finnes på alle mobiltelefoner, med Greenwich i midten (det er en annen historie) og nord opp. Det som i utgangspunktet var pragmatiske valg har lagt grunnlaget for hvordan vi tror at verden ser ut.

Deretter dissekeres ideen om Vesten med stor V som en høyborg for rasjonalitet i en ellers irrasjonell verden. Herbjørnsrud knytter gjennombruddet for disse tankene til Max Weber, og viser hvordan man under og etter den kalde krigen underspiller og undervurderer betydningen av andre deler av verden på en rekke områder for å skape inntrykket av at alt som er positivt har oppstått innenfor en løst definert vestlig kulturkrets som godt kan inneholde Japan aller Latinamerika dersom det skulle være hensiktsmessig. Dette er det mye av innenfor globalhistorie, hvor "hvorfor Vesten?" er et av de store spørsmålene forfattere som Niall Ferguson og David Landes besvarer med angivelig unike vestlige kulturelle kvaliteter. Dette har fått sitt vrengebilde i andre deler av verden blant annet i sinosentriske, indosentriske, afrosentriske, turkosentriske og russosentriske verdensbilder som Herbjørnsrud er like kritisk til.

Forfatteren fortsetter med å demonstrere hvordan pensum, forskning og undervisning ved norske universiteter har blitt stadig mer eurosentrisk og nasjonalt rettet i årtiene etter andre andre verdenskrig. Komparative og globalt orienterte program som skulle hjelpe oss å forstå verden har blitt erstattet av vest-europeiske områdestudier og forskning på det norske. Det mer enn antydes at metodologisk eurosentrisme og ditto nasjonalisme har bidratt til økt avstand mellom akademia og samfunnet utenfor og til den såkalte krisen for humaniora.

Så står forestillingene rundt vår egen nasjonale fortelling for tur, og det vises hvordan nasjonale størrelser som Snorre, Wergeland, Bjørnson og Ibsen hadde et langt videre utsyn enn vi får inntrykk av i den lesningen av dem som presenteres i skoleverket og offentligheten i dag, og at de så det norske som uttrykk for noe allmennmenneskelig heller enn som særegent og hjemmeavlet. Som antikkforsker og Syria-spesialist satte jeg pris på å lese om Wergelands  og Holbergs fascinasjon for oldtidsbyen Palmyra og dens dronning Zenobia. Mer tankevekkende er gjennomgangen av hvordan Bjørnsons Sang for Norge blir først til Ja vi elsker dette landet og så til Norges nasjonalsang, mens vers seks om de skandinaviske broderfolkene lukes ut fra skolesangbøkene. Wergelands engasjement for jødene, Bjørnsons skandinavisme og Ibsens motstridende følelser for fødelandet tør være kjent for de som har gjennomgått en norsk skolegang, men Herbjørnsruds fortelling om hvordan fortida strømlinjeformes, nasjonaliseres og europeiseres er like fullt foruroligende, fordi det trengte jo ikke være sånn. Poenget er nettopp at vi har mistet en åpenhet for verden samtidig som vi tror at vi er mer globale enn noensinne.

Slik fortsetter det med kapittel blant annet om krigsretorikken rundt historien om forholdet mellom islam og kristendom, ideen om at den vitenskapelige revolusjonen skjedde uavhengig av det som hadde foregått andre steder i verden, og utviklingen av forestillinger rundt rase. Herbjørnsrud henter eksempler fra den greske antikken, tidlig amerikansk historie, kinesisk filosofi, moderne genetikk og overalt ellers i menneskenes mangslungne historie. Resultatet er en oftest ganske effektiv dekonstruksjon av forestillinger mange tar for gitt.

Boka er omfangsrik, 502 sider, med noteapparat og en imponerende og oppdatert litteraturliste. Der den tar opp felt jeg selv kan mye om hender det jeg tenker at den er litt unyansert, men slik må det nødvendigvis bli med en bok som har hele verdens idéhistorie som boltreplass. Det er imidlertid viktig å understreke at avkledningen av gjengs lærdom er et middel for det jeg leser som bokas og forfatterens egentlig anliggende, nemlig å ta til orde for en ny type globalkunnskap, hvor fortellingene om hvem vi er og hvor vi kommer fra både vides ut og nyanseres, med vekt på det som knytter menneskene sammen heller enn det som gjør dem særegent norske eller europeiske. Det er forfriskende lesning i en tid preget av ny og ofte ureflektert nasjonalisme både i Europa og andre steder.

Prosjektet har paralleller til både til Big-History bevegelsen, som forsøker å skape en ny ramme for  dannelse ut fra naturvitenskap og evolusjonshistorie og den globalhistoriske tradisjonen som jeg selv er en del av, men Herbjørnsruds globalkunnskap er idéhistorisk innrettet og handler om identitet og selvforståelse.

Kommer prosjektet til å lykkes? Det står i alle fall ikke på Herbjørnsrud, hvis åpenbare engasjement ikke kan unngå å smitte over på sympatisk innstilte lesere. Mange vil imidlertid antagelig heller la seg provosere, eller foretrekke å ignorere utfordringen, for boken rokker både ved selvforståelse og tunge institusjonelle interesser, ikke minst innen forskning og utdanning.

Dag Herbjørnsrud – Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid, Scandinavian Academic Press/Spartacus (2016), 502 sider.

fredag 30. september 2016

Antikken sett østfra: Persere

Persernes kjempemessige hovedstad, Persepolis i Fars-provinsen, Iran. Foto: Eivind Heldaas Seland
I Vesten har studiet av antikken først og fremst vært konsentrert om Hellas og Roma.  Antikkens grekerne har blitt sett på som forløperne for senere kunst, vitenskap og filosofi; romerne som de som skapte det politiske grunnlaget for senere europeisk historie. Romerriket var dessuten rammen kristendommen utviklet seg innenfor. Egypt, Levanten og Mesopotamia har i noen grad også vært representert, ikke minst på grunn av tilknytningen til bibelhistorien.

Det er helt riktig at arven fra Hellas og Romerriket har påvirket hvordan vi tenker og lever i dag, både fordi vi har arvet institusjoner og forestillinger fra antikkens mennesker, så som kristendommen og det latinske alfabetet, men også fordi tenkere, politikere og kunstnere i Europa og Nord-Amerika bevisst har knyttet seg til og latt seg inspirere av grekerne og romerne, for eksempel i å bruke den greske betegnelsen demokrati på våre folkestyrer selv om oldtidens greske demokratier var ganske annerledes fra våre, eller ved å pynte praktbyggene våre med søyler kopiert fra greske og romerske templer.

Perserriket, 550-331 før vår tidsregning. Vest er opp på kartet.
(c) Eivind Heldaas Seland
Vekten på Hellas og Roma tilslører imidlertid at antikkens verden også var stor og mangfoldig. Gresk og romersk kultur var i stadig endring, slik moderne kulturer også er det. Folk lærte fra hverandre, hermet etter eller tok avstand fra det fremmede. Øst for middelhavsverden lå et annet senter som ikke bare matchet grekerne og romerne maktpolitisk og kulturelt i sin samtid, men som har hatt lignende betydning for ettertiden som grekerne og romerne. Dagens Iran var kjerneområde for tre imperier, som til sammen dominerte verden fra Indus til Eufrat i mer enn tusen år. Vi kjenner dem best gjennom grekernes og romernes beskrivelser, som kombinerer frykt med forakt, beundring og fascinasjon. De antikke fordommene lever i beste velgående, slik Zack Snyders film fra 2007, 300, basert på Frank Millers tegneserie med samme navn, er et eksempel på. Her framstilles perserne som alt grekerne ikke er: Kollektivistiske, grusomme, listige, og feminine. Ikke rart dagens iranere ble fornærmet. Antikkens iranere har imidlertid også etterlatt seg en rik arkeologisk, kunstnerisk og epigrafisk arv (epigrafikk er vitenskapen om innskrifter), som lar oss si noe om hvordan verden så ut med utgangspunkt i Iran.

Mot slutten av bronsealderen, for cirka 3.500 år siden, vandret folk med indoeuropeisk språk inn i dagens Iran fra Sentral-Asia. De kalte seg iranere. Ordet betyr ”de edle” eller ”de rene” og er det samme som vi kjenner fra den termen ariere, men selv om bronsealderens iranerne sikkert hadde høye tanker om seg selv må de få slippe å svare for nazistenes misbruk av betegnelsen. I områdene de bosatte seg i etablerte iranerne småkongedømmer og byer i kontakt og konflikt med landets daværende innbyggere, som vi kaller elamitter, og med Det nyassyriske riket, som styrte mye av Midtøsten med utgangspunkt i dagens Nord-Irak. To av de mest kjente iranske stammene var mederne og perserne. Sist på 600-tallet gikk de i allianse med babylonerne, som holdt til i det sentrale Mesopotamia, og gjorde opprør mot det svært brutale assyriske styret. I følge den greske historieskriveren Herodot, som skrev om lag 150 år senere, dannet mederne nå et imperium som omfattet de nordlige delene av det tidligere assyriske riket, men ingen samtidige dokumenter eller kilder kan bekrefte dette.

Det vi imidlertid vet er at perserne, som hadde slått seg ned i det sentral Iran, gjorde opprør mot medernes styre midt på 500-tallet. Perserne var ledet av Kyros fra akamenidefamilien. Kyros grunnla Perserriket, mer presist kalt akamenideriket for å skille det fra senere persiske riker, som skulle vare i mer enn 200 år, som på sitt største strakte seg fra Nord-Hellas til India, og som var det det største og mektigste riket verden hadde sett til da.

Foto: Eivind Heldaas Seland
Fra Kyros har vi samtidige vitnesbyrd, for eksempel den berømte Kyros-sylinderen (venstre), en innskrift som minnes kongens erobring av Babylon i 539 før vår tidsregning og forteller at han lot byens folk og templer i fred, og at han lot deporterte folk reise tilbake til sine hjemland. Et av disse folkene var antagelig byens jødiske befolkning, som hadde bodd som gisler i Babylon siden Jerusalem ble ødelagt av babylonerne i 587. Innskriften er i dag i British Museum, men har to ganger vært utstilt i Iran og har stor symbolsk betydning. Den siste sjahen av Iran fikk stilt ut en kopi i FN-bygningen i New York og forsøkte å lansere den som verdens første menneskerettighetserklæring. Det er nok å trekke ting vel langt, men det er ingen tvil om at Kyros og etterfølgerne hans stort sett lot folk være i fred dersom de anerkjente persisk styre, betalte skatt og stilte soldater til hæren. De var også tilhengere av zoroastrisk religion, som la sterk vekt på idealer om at herskere skulle opptre rettferdig og beskytte sine undersåtter. Det som antagelig er Kyros grav er bevart ved Pasargadae i Fars-provinsen i Iran. Monumentet er godt besøkt, og mange legger roser ved graven.

Kyros' grav, Pasargadae. Foto: Eivind Heldaas Seland

Kyros sønn Kambyses la Egypt til riket. Mens han var utenlands, i 522, tok en viss Bardiya makten. Kanskje var dette Kambyses yngre bror. I følge den offisielle versjonen dreide det seg om en tronrøver som utga seg for å være prinsen. Kambyses døde under uklare omstendigheter på vei tilbake til Persia, og adelsmannen Dareios, som også var fra akamenide-ætten, men som ikke var sønn av Kyros, tok kommandoen over hæren. Vel tilbake i Persia fikk han hjelp av en gruppe persiske adelsslekter til å ta makten. At Dareios kanskje ikke ble sett på som legitim arving ser vi av at han tilbrakte mye av regjeringstiden sin med å slå ned opprør, men han erobret og nytt land i Sentral-Asia og dagens Pakistan. Mest kjent er han for den mislykkede invasjonen av Hellas, som endte med nederlag i slaget ved Maraton i 490. Det var helt sikkert ydmykende og ergerlig for kongen, men Dareios hadde vært i krig hele sitt liv, og regnet det mest sannsynlig som et midlertidig tilbakeslag. I ettertid markerer imidlertid de greske seirene ved Maraton og senere ved Salamis og Plataiai slutten på den persiske ekspansjonen. Selve riket fortsatte likevel å eksistere fram til Aleksander den Stores erobringer mer enn 150 år senere.

Perserriket var enormt. Verden hadde aldri sett et lignende rike før. Kommunikasjonen var langsom, og økonomi og statsapparat var lite utviklet i mange områder. Kongene preget mynter, og bygde veier og kornlagre for å få fram kurerer og hærstyrker. Dareios delte riket inn i provinser styrt av guvernører kalt satraper. Hver provins måtte betale en årlig avgift i gull og sølv, og i tillegg levere symbolske gaver som tegn på underkastelse. For å holde kontroll med riket, pleie bånd med lokale eliter, og rett og slett for å spise opp skatteinntektene og fø den store hæren, var kongen og hoffet på farten mye av året. Det ble bygd flere store palass. Det mest kjente kalles Persepolis, ”persernes by” på gresk. Hit kom utsendinger fra alle deler av riket til persisk nyttår, nowruz. For å tre fram til kongen måtte de følge en lang vei, hvor relieffer viste persernes makt, men også avbildet folk fra hele riket. De svært velbevarte relieffene viser blant annet klesdrakt, hårfrisyrer, dyr og spesielle varer fra hele riket. 

Delegasjonen fra Partia i Øst-Iran hadde med seg en kamel til
perserkongen. Foto: Eivind Heldaas Seland 
Perserriket var datidens supermakt. Folk fra riket, men også fra randområdene, kom sammen i hæren og ved hoffet. Kunstnere, diplomater, handelsfolk, leiesoldater, diktere og vitenskapsfolk reiste relativt trygt gjennom riket og oppsøkte maktens sentrum. Fra greske kilder ser vi at kunnskapen om verden eksploderer på denne tiden som følge av impulsene fra Perserriket. 

Perserriket har hatt lignende betydning for det iranske kulturområdet som Hellas og Romerriket har hatt for Europa. På den ene siden har vi den direkte arven, så som det farsiske språket, som stammer fra det persiske, og den zoroastriske religionen, som selv om den i dag bare praktiseres av en liten minoritet, har hatt stor påvirkning på iransk kultur og forestillingsverden. På den andre siden har vi den moderne bruken av antikken. Det antikke navnet Iran ble for eksempel tatt i bruk i 1935, fordi sjahen ville bli kvitt fordommene om dekadanse og forfall som han mente heftet ved navnet Persia. Både sjahen og dagens islamske republikk har brukt arven fra Perserriket aktivt i nasjonsbygging, og det er stor interesse for oldtidshistorie i dagens Iran. 

Ved hjelp av et reisestipend fra Meltzer L. Høyskolefond fikk jeg høsten 2016 muligheten til å reise på studietur til Iran for å lære mer om persisk historie og arkeologi.

lørdag 25. juni 2016

Brexit prøvd ut allerede i romersk tid – det endte dårlig

Gullmynt preget for Carausius, hersker over Britannia 286-293 etter vår tidsregning. Foto: Wikipedia
To dager etter folkeavstemningen som endte med flertall for at Storbritannia skal gå ut av Den europeiske unionen strever både politikere, eksperter og folk flest med å skjønne hva som har skjedd og hvilke konsekvenser det vil få. Ingen land har meldt seg ut av EU tidligere, men Britannia har faktisk trådt ut av Europa en gang før. Det skjedde i år 286, da opprøreren Carausius erklærte seg som romersk keiser og trakk seg tilbake til øya. I dag legger mange ansvaret på rivalisering og konflikter i ledelsen i det konservative partiet. Også den gang spilte personlige ambisjoner inn.

Carausius ble født i enkle kår i dagens Belgia midt på 200-tallet. Etter å ha arbeidet som styrmann på et handelsskip gjorde han karriere i den romerske nordsjøflåten, hvis oppgave var å sikre riket mot sjørøvere fra Skandinavia og Østersjøområdet. Han var utvilsomt dyktig, men ble beskyldt, sikkert med god grunn, for å samarbeide med sjørøverne og for å berike seg selv. Da han ble kalt til Roma for å svare for seg bestemte han seg for heller å gjøre opprør og erklære seg som keiser.

200-tallet var en svært vanskelig periode for Romerriket, med borgerkriger, invasjoner, epidemier og opprør. I alt var det omtrent 30 keisere, litt ettersom en teller, og vi kjenner også navnet på rundt  50 andre som prøvde å oppnå keisermakt. Carausius var en av disse siste. Zenobia av Palmyra, som faste lesere av denne bloggen vil kjenne, var en annen.

Carausius ga han ut mynter, utstedte lover og lot som om han var keiser på linje med de to andre som styrte samtidig som ham. Han visste antagelig godt at han ikke kunne håpe å bli anerkjent som enehersker, men prøvde å få plass som medkeiser, noe som ikke var uvanlig i denne perioden. Noen av myntene har flere keisernavn og -portretter, og framstår som søknader om å få bli med i det gode selskap. På andre kalte Carausius seg blant annet for "Britannias gjenreiser" (Restitutor Britanniae) (Restorer of Britain) og Britannias Ånd (Genius Britanniae), så i likhet med lederne for våre dagers Brexit kampanje har han tilsynelatende spilt på misnøye med øyrikets plass i fellesskapet. De romerske keiserne klarte ikke å gi folk fred og trygghet i hverdagen. Dagens eliter får ikke befolkningen med seg på sitt prosjekt for stadig tettere europeisk integrasjon.

Carausius ble imidlertig aldri anerkjent Han overlevde sju år på tronen, før han som mange av de andre tronpretendentene og keiserne på denne tida ble myrdet av nære medarbeidere som selv ville ha makten. Hans etterfølger Allectus beholdt makten i Britannia i tre år før Constantius, far til Konstantin den store sørget for å bringe Britannia tilbake i datidas europeiske union. Første forsøk på Brexit ble altså ingen varig suksess. La oss håpe, både for britenes og vår del, at det går bedre denne gangen.


Les mer:

-Alan Clayson, "Ahead of his time: Carausius was a pirate, a rebel and the first ruler of a unified Britain". Independent 30. juni 2010

-David Vagi-Special, "Coins document revolt of Carausius" Coin World 25. november 2011

-Wikipedia, "Carausian Revolt", 25. Juni 2016.