Jared Diamond er en av de mest kjente, bestselgende og ikke minst kontroversielle forfatterne på det globalhistoriske feltet. Bøkene hans, Våpen, pest og stål ("Guns, Germs and Steel") fra 1997 og Kollaps, 2005, (begge på norsk i fjor) ble bestselgere over hele verden, er kritikerroste og prisvinnende. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er de også svært kontroversielle blant fagfolk, slik denne og denne bloggpostingen av afrikahistorikeren Timothy Burke er eksempler på. Hva er Diamonds hovedbudskap, og hvorfor er det kontroversielt?
Våpen, pest og stål går inn i den globalhistoriske grunnfortellingen om divergens, altså hvordan ulikheter har oppstått, og i denne sammenhengen er spørsmålet hvordan Eurasia generelt og Europa spesielt kom i en situasjon hvor de kunne legge under seg Amerika og Afrika i århundrene fra 1492 til 1900.
Hovedbudskapet til Diamond er at det eurasiske forspranget skyldes geografisk beliggenhet og biologiske tilfeldigheter. For å ta det første først: Diamond peker på at lengdeaksen, eller kontinentalaksen som han kaller den, i Eurasia går fra øst til vest i Amerika og Afrika går den fra sør til nord. Hva betyr det? Jo, at biologisk materiale av alle slag - mennesker, dyr, planteslag og mikroorganismer kan spre seg fra kysten av Østkinahavet til Atlanterhavskysten innenfor samme klimasone, og altså uten å måtte gjennomgå større genetiske tilpasninger. I Afrika og Amerika derimot, må arter krysse ulike klimasoner, og derfor tilpasse seg svært annerledes livsbetingelser underveis.
I tillegg spilte altså tilfeldigheter inn. I Midtøsten og Sentral-Asia fantes det ville dyreslag som skulle bli forfedrene til husdyra vi kjenner som ku, esel, kamel, sau, geit og hest. Afrika sør for Sahara har mange store pattedyr, men ingen som har vist seg å være egnet for domestisering (samliv med mennesker). I Amerika (og Australia) ble de fleste store pattedyr utryddet av jegere allerede i mesolittikum (mellomsteinalderen). Lama og kalkun er nyttige på mange måter, men kan ikke måle seg med den eurasiske pakken hverken som proteinkilde eller arbeidskraft.
Hvilke følger får det? I Eurasia kunne nyttige planteslag - som hvete, bygg og ris - spre seg over mye av kontinentet. I Amerika derimot kunne potetene aldri nå ut fra Andesfjellene, og kunnskapen om maisdyrking spredte seg bare langsomt fra Mellom-Amerika gjennom de tropiske skogene på den smale landstrekningen som binder sammen Nord- og Sør-Amerika. Husdyrene fra Midtøsten kunne lett spre seg til Kina og Nordafrika, men kom sent og i lite antall til Sentral- og Sør-Afrika, fordi de ikke taklet klima og mikroorganismer i tropiske strøk. På den måten ble grunnlaget lagt for langt større befolkningstetthet i Eurasia enn på andre kontinenter, med større overskudd og sterkere statsdannelser som resultat.
Samme klimatiske begrensninger gjaldt dessuten også mikroorganismer. Befolkningene i Eurasia ble utsatt for jevnlige epidemier etter jordbruksrevolusjonen. Derfor utviklet de over tid immunitet mot sykdommer som befolkningene i Amerika, Australia og Afrika ikke hadde motstandskraft mot. Resultatet ble at over 90% av Amerikas befolkning, som hadde vært isolert fra Eurasia siden før jordbruksrevolusjonen, ser ut til å ha dødd av sykdommer som var - om ikke harmløse - så i alle fall sjeldent dødelige for voksne europeere, i kjølvannet av de spanske oppdagerne og erobrerne.
Neste: kritikken mot Diamond
 |
| Foto: Wikipedia |
Hovedbudskapet til Diamond er at det eurasiske forspranget skyldes geografisk beliggenhet og biologiske tilfeldigheter. For å ta det første først: Diamond peker på at lengdeaksen, eller kontinentalaksen som han kaller den, i Eurasia går fra øst til vest i Amerika og Afrika går den fra sør til nord. Hva betyr det? Jo, at biologisk materiale av alle slag - mennesker, dyr, planteslag og mikroorganismer kan spre seg fra kysten av Østkinahavet til Atlanterhavskysten innenfor samme klimasone, og altså uten å måtte gjennomgå større genetiske tilpasninger. I Afrika og Amerika derimot, må arter krysse ulike klimasoner, og derfor tilpasse seg svært annerledes livsbetingelser underveis.
I tillegg spilte altså tilfeldigheter inn. I Midtøsten og Sentral-Asia fantes det ville dyreslag som skulle bli forfedrene til husdyra vi kjenner som ku, esel, kamel, sau, geit og hest. Afrika sør for Sahara har mange store pattedyr, men ingen som har vist seg å være egnet for domestisering (samliv med mennesker). I Amerika (og Australia) ble de fleste store pattedyr utryddet av jegere allerede i mesolittikum (mellomsteinalderen). Lama og kalkun er nyttige på mange måter, men kan ikke måle seg med den eurasiske pakken hverken som proteinkilde eller arbeidskraft.
 |
| Kontinentalakser (etter Diamond 1997) og klimasoner (metoffice.co.uk). Kilde: Globalhistorisk Atlas |
Hvilke følger får det? I Eurasia kunne nyttige planteslag - som hvete, bygg og ris - spre seg over mye av kontinentet. I Amerika derimot kunne potetene aldri nå ut fra Andesfjellene, og kunnskapen om maisdyrking spredte seg bare langsomt fra Mellom-Amerika gjennom de tropiske skogene på den smale landstrekningen som binder sammen Nord- og Sør-Amerika. Husdyrene fra Midtøsten kunne lett spre seg til Kina og Nordafrika, men kom sent og i lite antall til Sentral- og Sør-Afrika, fordi de ikke taklet klima og mikroorganismer i tropiske strøk. På den måten ble grunnlaget lagt for langt større befolkningstetthet i Eurasia enn på andre kontinenter, med større overskudd og sterkere statsdannelser som resultat.
Samme klimatiske begrensninger gjaldt dessuten også mikroorganismer. Befolkningene i Eurasia ble utsatt for jevnlige epidemier etter jordbruksrevolusjonen. Derfor utviklet de over tid immunitet mot sykdommer som befolkningene i Amerika, Australia og Afrika ikke hadde motstandskraft mot. Resultatet ble at over 90% av Amerikas befolkning, som hadde vært isolert fra Eurasia siden før jordbruksrevolusjonen, ser ut til å ha dødd av sykdommer som var - om ikke harmløse - så i alle fall sjeldent dødelige for voksne europeere, i kjølvannet av de spanske oppdagerne og erobrerne.
Neste: kritikken mot Diamond
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar