Mere Diamond: Kollaps

Foto: Wikimedia Commons

Ved siden av Våpen, pest og stål er Collapse (2005) den mest kjente boka til Jared Diamond. Også denne er kommet på norsk, med tittelen Kollaps, og med stor og stort sett positiv oppmerksomhet i forbindelse med lanseringen i fjor.

Jeg leser Collapse delvis som et svar på den delen av kritikken mot Våpen, pest og stål, som gikk på historisk determinisme, altså på at den historiske utvilklingen måtte bli slik den ble fordi den var styrt av økologiske og klimatiske forhold, som menneskene hadde lite innflytelse over. Undertittelen på boka er "How societies choose to fail or survive". Her er det altså plass for menneskenes valg. Interessant nok er valgaspektet fjernet i undertittelen til den norske utgaven "Hvordan samfunn går under eller overlever". Diamond tar for seg en serie historiske og noen moderne eksempler på samfunn det har gått dårlig med – så som mayaene, Påskeøya og den norrøne befolkningen på Grønland. Han mener det finnes fem hovedårsaker til at samfunn bryter sammen, nemlig klimaendring, fiendtlige naboer, sammenbrudd hos sentrale handelspartnere, miljøproblemer og manglende evne til å forvalte naturgrunnlaget. Jeg tror det er rettferdig å si at han legger mest vekt på de tre variablene som handler om samspillet mellom menneske og natur. Diamond forteller hvordan menneskenes manglende evne eller vilje til å forvalte og tilpasse seg til naturen på en fornuftig måte har fått dramatiske følger opp gjennom historien og godt kan få det igjen. Budskapet er ikke forsøkt pakket inn: Boka er en kraftig oppfordring om å ta vare på jorda, og en advarsel om hva som kan skje hvis vi ikke gjør det.

Et av eksemplene Diamond bruker mest plass på er den norrøne befolkningen på Grønland, som levde langs vestkysten av øya i en 500-års periode fra 900- til 1400-tallet. Grønlendingene baserte seg først og fremst på sau og storfe, som ble holdt på utmarksbeite om sommeren og foret innendørs gjennom vinteren. I tillegg var fiske og handel med varer som hvalrosstenner (til elfenben), hvalrosskinn (til tauverk), pelsverk og dun viktig. Fra midten av 1300-tallet ble klimaet dårligere. Vekstsesongen for gras til dyrefor ble kortere, og dermed ble beiteperioden kortere samtidig som det ble vanskeligere å skaffe vinterfor til husdyrene. De mest fjerntliggende bosetningene ble forlatt, og befolkningen samlet seg etter hvert i Austerbygd nær sørspissen av øya. Opplysninger om et bryllup i 1408 er den siste skriftlige kilden vi har etter den norrøne befolkningen på Grønland, men arkeologene kan spore bosetningen fram mot rundt år 1500. Reiste de siste beboerne til Island og de norrøne landene i øst? Ble de drept av inuittene? Ble de bortført av arabiske sjørøvere, eller døde de rett og slett ut? Spekulasjonene har vært mange, men Diamond har rett i at hovedspørsmålet ikke er hva som skjedde med de siste gjenlevende innbyggerne, men heller hvorfor et samfunn som hadde vært livskraftig gjennom flere hundre år ikke lenger var det.

Diamonds svar er manglende omstillingsevne. Dagens urbefolkning på Grønland, inuittene, var ikke på øya da de norrøne bosetterne kom, men vandret inn fra nordvest rundt år 1100. Inuittene baserte seg på et kosthold av fisk, fugl, og ikke minst fett- og proteinrike havpattedyr. Dette næringsgrunnlaget ble ikke avgjørende påvirket av kaldere klima, samtidig som næringsgrunnlaget for den norrøne befolkningen ble stadig dårligere.

Kunne ikke de norrøne grønlendingene bare omstille seg og basere seg på sel- og hvalkjøtt? "Nei", sier Diamond, den kulturelle pakken februkerne fra Skandinavia hadde med seg var så sterk at de ikke anså sjøpattedyr og i liten grad fisk som egnet menneskeføde. Kulturelle særtrekk gjorde altså at de ikke var i stand til å tilpasse seg endrede naturforhold. Uansett hva som til slutt tok knekken på de siste norrøne grønlendingen, så var samfunnet deres dømt til nederlag.

Jeg er ikke ekspert på det norrøne Grønland, men dette høres rart ut. Kan en være så hemmet av tradisjon at en omkommer av matmangel mens havet er fullt av mat? Forskere har da også kunnet fortelle at grønlendingene slett ikke vegret seg mot sel og hvalkjøtt, men møtte klimaendringene nettopp ved å bruke mer av disse kalorikildene.

Dette er bare et eksempel på at Diamonds bruk av økologi som dominerende forklaringsfaktor har mangler. Et annet er mayaene i Mellom-Amerika, hvor en bysivilisasjon med flere hundre års historie brøt sammen i løpet av en relativt kort periode på ---tallet. Diamonds svar er erosjon på grunn av intensivt jordbruk og påfølgende avskoging kombinert, med tørke i kjølvannet av værfenomenet El Ninjo. Problemet er bare at det ser ut til at byene med mest solid jordbruksgrunnlag forlates først, mens mer perifere bosetninger, med dårligere tilgang på jord, er befolket lengre. Sammenbruddet ser altså ut til å ha med samfunnsorganisering, ikke klima å gjøre.

Kollaps har i det hele tatt forarget en mengde fagfolk, som mener at hele ideen om sivilisasjonssammenbrudd er forfeilet. De fleste samfunn lever videre etter kriser, om enn i endret form. Den vestlige delen av Romerriket forsvant for eksempel, men mye av samfunnsorganisasjonen levde videre i det katolske Vest-Europa, I Østromerriket og i det arabiske imperiet. Mayaenes etterkommere bor fortsatt i Mellom-Amerika, selv om de sluttet å bo i byer. Norman Yoffee, en av verdens ledende historiske antropologer, har samlet mange slike eksempler i artikkelsamlingen "Questioning Collapse?" (2010) som er et direkte svar på Diamonds bok.

Hva kan vi få ut av denne debatten? Dette er en kort bloggpost, som ikke yter boka full rettferdighet. På samme måte som med Våpen, pest og stål, er jeg personlig ikke så forarget over at Diamond gjør faktafeil på det ene eller det andre området. Klimaendringer hadde åpenbart stor betydning for samfunn i senmiddelalderen, selv om folk som levde da viste større tilpasningsevne enn Diamond tiltror grønlendingene. De fleste kan nok også være enige i at det ikke var spesielt lurt av befolkningen på Påskeøya å hogge ned all skogen. Jeg liker boka godt, og jeg syns vekten på samspillet mellom mennesker og natur er betimelig, og får altfor lite oppmerksomhet fra de fleste historikere. Det jeg først og fremst har problemer med er igjen det jeg forstår som en deterministisk historieoppfatning. Diamonds svar på kritikken om determinisme i kjølvannet av Våpen, pest og stål, synes å være at menneskene har valg, men bare om de vil tilpasse seg naturen og overleve, eller la være og gå under. Kritikken av Kollaps viser etter mitt syn at klima og økologi åpenbart er viktig, men det er likevel bare en del av de komplekse mekanismene som påvirker menneskenes historie.