Av Saba kom de konger tre?

De tre vise menn / hellige tre konger, her i en bysantinsk mosaikk fra
Ravenna i Nord-Italia. Foto: Nina Aldin Thue / Wikimedia Commons 

"Gull, røkels', myrra ofret de" fortsetter julesangen "Et barn er født i Betlehem". Teksten gjenforteller fortellingene om Jesu' fødsel i evangeliene etter Lukas og Matteus i Det nye testamentet. Passasjen disse verselinjene bygger på finner vi i Matteusevangeliet. Der er det ikke egentlig snakk om tre konger, men om "noen vismenn" (gresk: magoi), som kommer for å gjøre ære på det lille barnet.

Uavhengig av tro, vil de fleste i dag mene at dette ikke er en fortelling om hva som faktisk hendte, men en episode som bidrar til å skape et bilde av at det allerede fra fødselen av var noe helt spesielt med dette barnet. Hvis et slikt fortellergrep skulle fungere, må det imidlertid ha hatt resonans hos publikum samtiden. Matteus lar de tre vismennene bringe gaver av gull, røkelse og myrra til barnet. De to siste gavene knytter giverne direkte til det sørlige Arabia. Slik sett var det helt rimelig av forfatteren av middelaldersalmen som vår julesang bygger på, å knytte dem til kongeriket Saba, som lå i dagens Jemen.

Gull er dyrt og sjeldent, men sirkulerte over hele verden i antikken. Røkelse og myrra fikk man derimot bare fra landene rundt det sørlige Rødehav og Adenbukta. Både røkelse og myrra er harpiks fra trær som finnes naturlig i disse områdene, men som har vist seg nærmest umulig å dyrke andre steder. Disse stoffene ble brukt i medisin, kosmetikk og særlig som brennoffer i religionsutøvelse i den antikke verden. De var svært dyre, og derfor velegnede gaver for det spesielle barnet.

Boswellia Sacra (røkelse).
 Illustrasjon Köhlers Medizinalpflanzen (1898)
 / Wikimedia Commons

Saba var et av flere kongedømmer i det sørlige Arabia. Riket hadde senter i overgangen mellom de fruktbare fjellområdene i dagens Jemen og ørkenen som strekker seg inn i dagens Saudi-Arabia. Saba var den ledende staten i regionen fra cirka 700 før vår tidsregning og fram til første århundre før vår tidsregning

Kongedømmene i Sør-Arabia baserte seg dels på det produktive jordbruket i fjellområdene lengst sørvest i Arabia, hvor fjellene tømmer monsunvindene fra Det indiske hav for regn før de fortsetter inn i de svært regnfattige ørkenområdene lengre inn i landet, dels på kontroll med kunstvanningsanlegg i overgangen mellom fjell og ørken, men ikke minst på handel med røkelse og myrra. Lenge foregikk handelen med kamelkaravaner, som måtte legge ruten etter hvor de kunne få vann og beskyttelse. På slike steder kunne lokale herskere enkelt kreve inn avgifter. Kongene i Sør-Arabia ble fabelaktig rike på denne handelen, og det bidro til at romerne kalte området for Arabia Felix – ”Det lykkelige Arabia”. Fortellingen om de tre vismennene, som følger en stjerne for å finne stedet der Jesus ble født, er et ekko av kamelkaravanene som brukte stjernene på nattehimmelen til å holde retningen på den lange vegen mellom det sørlige Arabia og områdene i dagens Jordan, Israel og Palestina, hvor varene ble lastet om og overtatt av andre handelsfolk.

Rundt starten av vår tidsregning ser det ut til at sjøhandel ble viktigere, men det er få gode, naturlige havner i Sør-Arabia, og kongene ser ut til å ha klart å fortsette å holde kontrollen med den lukrative trafikken.  Saba, med senter i innlandet, ser ut til å ha blitt mindre viktig, og gikk etter hvert inn i kongedømmet Himyar, som kontrollerte den arabiske siden av stredet mellom Rødehavet og Adenbukta, og som eksisterte fram til Det nypersiske riket invaderte denne delen av Arabia, i 570 etter vår tidsregning. Kongene av Himyar fortsatte å bruke tittelen som konger av Saba.

De sørarabiske kongedømmene, som vi kjenner gjennom en rik arkeologisk arv, innskrifter på det sørarabiske skriftspråket, samt beskrivelser i greske og latinske tekster, hadde sin egen, særegne kultur, men ble også påvirket av den nære og langvarige kontakten med middelhavsområdet. I senantikken, cirka 200-650 etter vår tidsregning, var kristendom og jødedom viktige elementer i den ideologiske pakken som fulgte med handelen med Middelhavsområdet. Begge religioner fikk fotfeste i dagens Jemen.

I dag er det slik at selv om det er mulig å konvertere til Jødedommen, så er den vanligste måten å bli jøde på å være født av jødisk mor. I senantikken fantes det imidlertid også retninger innen religionen, som aktivt forsøkte å omvende ikke-troende. Disse hadde framgang i Himyar, og på et tidspunkt, vi vet ikke helt når, fikk de også støtte av kongemakten. Rundt år 520 ble Himyar angrepet av det kristne kongedømmet Aksum, som lå i dagens Etiopia og Eritrea. Invasjonen ble slått tilbake, men i kjølvannet av hendelsene satte en konge med navn Dû Nuwâs i gang forfølgelser av kristne, under påskudd av at de hadde støttet fienden. I byen Najran, lengst sør i dagens Saudi-Arabia, kom det til regelrette massakrer. Blant disse kristne var det også kjøpmenn fra Romerriket. Keiseren i Konstantinopel reagerte sterkt og ba kongen av Aksum om å gripe inn. Om det var utslagsgivende skal være usagt, men i 525 angrep aksumittene igjen, og denne gangen lyktes de. Fra 525 til 570, da Sør-Arabia kom under persisk styre, ble dagens Jemen styrt av kristne konger.

Illustrasjon: Paul Alan Yule /
Wikimedia Commons

Disse hendelsene var fram til nylig bare kjent gjennom kristne martyrfortellinger og kirkehistorier. Arkeologer fra Universitetet i Heidelberg, under ledelse av professor Paul Alan Yule,  har i flere år gravd ut Himyarenes gamle hovedstad, Zafar, i fjellene sør i Jemen, og nå har de blant annet funnet hundrevis av amforaer, transportkrukker, som ble produsert i Aqaba i dagens Jordan, og som antagelig har inneholdt vin. Mange av amforaene var merket med det kristne Chi-Rho symbolet, og kan kanskje ha inneholdt vin til kirkebruk. I fjor fant de også et spennende relieff, som viser en konge med krone etter etiopisk modell (venstre). Det fantes altså konger av Saba som tilbad Jesusbarnet, men først cirka 500 år etter det julesangen vil ha oss til å tro.