Bokomtale: Globalhistorie sett fra kartbordet

Jerry Brotton, A History of the World in Twelve Maps, 514 sider, Penguin Books 2013 / Paul Allen 2012

Ferietid er lesetid. Én av bøkene som ble med på stranda i år var Jerry Brottons verdenshistorie med utgangspunkt i historiske kart. Jeg kjøpte boka i vinter, i forbindelse med bloggpostene jeg skrev om kart og verdensbilder, men det var først nå det ble tid til å lese den i sammenheng.

Bilde: Penguin Books

Brotton organiserer boka kronologisk og tematisk ut fra tolv kart, fra Ptolemaios Geografi (som strengt tatt ikke er et kart, men en oppskrift på hvordan de kan tegnes), til Google Earth (som vel strengt tatt heller ikke er et kart, men en gigantisk fotomontasje). Ut fra  disse historiske kartene forsøker han å si noe om hvordan de speiler menneskene som skapte dem og samfunnene de levde i. På veien er vi innom blant annet al-Idrisis kart fra1100-tallet, Hereford Mappamundi, Mercators verdenskart fra 1569 og Arno Peters forsøk på å lage et rettferdig verdenskart fra 1973.

Ideen er god, på minst to plan. Menneskelig samhandling utspiller seg  ikke bare over tid, men også i rom. Historikerne er gode til å studere det første, men har en tendens til å ignorere det andre. Historiske atlas forsøker å vise romdimensjonen, men gjør det fra et moderne ståsted. Ved å ta utgangpunkt i kart fra fortida vil Brotton si noe om hvordan kunnskap om verden påvirket mennesker i deres egen samtid. For det andre, og det er Brottons viktigste poeng, så er ikke kart bare mer eller mindre nøyaktige avbildninger av verden, de er tolkninger. Tenk bare på fulle landsmenn i Syden med t-skjorter med kart over Skandinavia uten Sverige. Den polsk-amerikanske filosofen Alfred Korzybski formulerte det mer elegant: ”the map is not the territory”. I alle ledd av prosessen med å tegne et kart ligger det bevisste og ubevisste valg: Hvilket språk er brukt? Hvor er midten av kartet? Hvilken retning er opp? Hvilke steder er tatt med? Hvilke er utelatt? Hva slags symboler er valgt? Implikasjonen av dette er at kartet ikke bare er en god kilde til å si noe om hvordan verden så ut, men også om karttegneren og den verdenen han, for det var oftest det, levde i. Noen av de spennende eksemplene Brotton tar opp er hvordan spanske og portugisiske myndigheter både konkurrerte om geografisk kunnskap og manipulerte kart for å gjøre krav på krydderøyene i Sørøstasia, og hvordan det moderne geografifaget utviklet seg parallelt med den europeiske imperialismen i Afrika og Asia. Kinesiske karttegnere i middelalderen plasserte ikke uventet sin egen del av verden i midten og framstilte resten av verden som enten underordnet eller uviktig. 

Ved siden av de tolv kartene som brukes som utgangspunkt for tematiske kapitler, trekker Brotton inn andre samtidige kart som eksempelmateriale. Slik får vi ikke bare innblikk i mentalitetshistorie i ulike perioder, men også i sider ved om kartografi og karttegning. Boka er rikt illustrert, med fargebilder av alle de mest sentrale kartene som diskuteres. Hovedpersonene i framstillingen er kartene selv, og i den grad de er kjent, geografer og karttegnere. Deres virke griper ofte inn i begivenheter i samtiden, fordi de arbeidet på oppdrag fra mennesker med makt og fordi kunnskapen de produserte ble brukt av maktmennesker eller kunne være en trussel for dem. Det er både spennende og lærerikt å lese om hvordan geografisk kunnskap og tilgang på gode kart har vært av økonomisk, politisk og militær betydning fra middelalderen og fram til våre dager. Brotton er professor i renessansehistorie ved Queen Mary universitetet i London, og dybdekunnskapen og engasjementet som ligger til grunn for kapitlene om de store oppdagelsene og utviklingen av verdenshandelen i tidlig nytid, gjorde at jeg likte disse delene av boka særlig godt.

Det at boka tar utgangspunkt i tolv historiske kart er en av dens styrker, fordi det gjør framstillingen konkret og kildenær. Det gjør imidlertid også at boka kan minne litt om en essaysamling. Kapitlene kan godt leses hver for seg og i en annen rekkefølge enn det forfatteren har tenkt. Slik sett er tittelens påstand om at dette er en verdenshistorie vel ambisiøs. Det er en historie om tolv kart fra ulike tider og ulike steder, og det samfunnet de speiler. Til tross for et kapittel om kinesisk karttegning på 1300-tallet og et om al-Idrisis verdenskart, så er den også først og fremst konsentrert om vestlig karttradisjon. Det er vel egentlig helt greit, all den tid det er denne tradisjonen som ligger til grunn for de kartene vi bruker i dag, men i og med at Brottons uttalte siktemål er like mye mentalitetshistorisk som vitenskapshistorisk, hadde det vært spennende med flere perspektiver fra andre deler av verden også.

Til tross for at essaypreget gjorde leseopplevelsen litt ujevn, lærte jeg mye om både kart og historie fra Brottons bok, men det viktigste og mest spennende var innsikten i hvordan kart ikke bare er avbildninger av verden, men hvordan de bevisst og ubevisst formidler en fortelling om verden, som ofte har ideologiske, økonomiske, politiske eller religiøse dimensjoner. Etter å ha lest denne boka blir et kart aldri bare et kart igjen, og det er grunn nok til å anbefale den på det varmeste.