Hundre års undergang: Oswald Spengler og Der Untergang des Abendlandes

Dette innlegget ble først publisert i Prosa 5-2018

En resignert Spengler ser nasjonalsosialismen entre scenen. Olav Gulbransson i vittighetsbladet Simplicissimus (1935).  

I september i år var det hundre år siden første bind av Oswald Spenglers Der Untergang des Abendlandes kom ut. I jubileumsåret vekker verket både oppmerksomhet, forargelse og debatt. Kanskje har det også fornyet aktualitet, om enn på litt andre måter enn det som ofte hevdes?

At Spenglers undergangsfortelling fant klangbunn i et Tyskland i møte med nederlaget i første verdenskrig er kanskje ikke så underlig. Da andre bind kom ut fire år senere var den historiefilosofiske mursteinen blitt folkelesning og var allerede trykket i 47 opplag. Reaksjonene fra den akademiske verden var imidlertid blandede og mest negative. Halvhjertede forsøk på å engasjere seg politisk førte ingensteds, og fram til sin død i 1936 virket forfatteren som frittstående intellektuell og skribent på antidemokratisk og konservativ side. For nazistene hadde elitisten Spengler bare forakt til overs. Etter andre verdenskrig så Vestens undergang ut til å være avlyst, og selv om verket ikke ble glemt ble det primært sett på som uttrykk for mellomkrigstidens tilbakelagte kulturpessimisme. Det var en viktig inspirasjon for Arnold Toynbees A Study of History, hvor verdenshistorien deles inn i 23 sivilisasjoner som følges gjennom vekst, blomstring og fall, og ikke minst for Samuel Huntingfords Clash of Civilizations, som fyller 25-år og altså også har jubileum i år.

Undergangen er tilbake
Vesthimmelen kan knapt sies å ha vært skyfri under oppkjøringen til hundreårsjubileet for Aftenlandets undergang. Det europeiske samarbeidet har opplevd en serie kriser og nesten-kriser knyttet til migrasjon, høyrepopulisme og politisk og økonomisk integrasjon. Donald Trumps uortodokse måte å forvalte presidentembetet på faller sammen med russiske og kinesiske utfordringer til den USA-ledede verdensorden. I dag omfavnes Aftenlandet og forfatteren av grupper som mener at vestlig kultur og vestlige verdier rent faktisk er truet på livet. Andre bruker Spengler som ideologisk busemann for å plassere meningsmotstandere til høyre for den politiske folkeskikken. Situasjonen har også ført til ny faglig interesse rundt Spenglers verk. I sommer har jeg lest både Aftenlandet og et knippe av bøkene som er kommet ut i forbindelse med jubileet. Inntrykket er at den tyske undergangsprofeten er lite egnet både som ledestjerne for høyresidens kulturkrigere og til å brunbeise stemmer utenfor den liberale meningskorridoren. Samtidig har han fortsatt eller fornyet aktualitet på felt hvor han vanligvis ikke siteres eller diskuteres.

En god og en dårlig nyhet
Spenglers undergangsfortelling fyller mer enn 1400 sider, og det er mulig å finne støtte for både det ene og andre der, men skulle noen lure: Spengler var verken nazist eller antisemitt. Han var som andre i sin tid svært opptatt av rase, men som gruppe basert på felles kultur heller enn biologi. Han var elitistisk, antikommunistisk og antidemokratisk, og han så på mennesket som en del av naturen og da som et rovdyr. I samspillet mellom mennesker, natur, folk og kulturer ville den sterkeste vinne og den svakere part kunne ikke vente nåde. Solidaritet forpliktet bare innenfor egen gruppe. Imperialisme var en naturlig del av kulturenes innbyrdes kamp.

For de som frykter et snarlig sammenbrudd for vestlige kultur og sivilisasjon har Spengler en dårlig og en god nyhet: Den dårlige er at den vestlige kultur, slik Spengler så det, strengt tatt gikk under med Napoleon allerede for drøyt 200 år siden. Det er ingenting å gjøre med det. Den gode nyheten er at vestlig sivilisasjon omtrent 800 år igjen før teppet går ned. Med sivilisasjon mente Spengler en tid da en kultur ikke lenger evnet å være nyskapende og dynamisk, men var stivnet i fastlagte uttrykk og preget av forfall, middelmådighet, individualisme, materialisme og livstretthet. Spengler klaget selv over at folk hadde misforstått hans tese om Vestens undergang med å sammenligne den med et skipsforlis, men hadde tilstrekkelig selvinnsikt til å føye til at en bok kalt «Aftenlandets fullendelse» neppe hadde solgt like godt.

Spengler opererte med åtte historiske kulturkretser – den egyptiske, babylonske, indiske, kinesiske, antikke, arabiske, aztekiske og den vestlige. Hver kultur har samlet livssyklus på omtrent 2000 år, med mindre den – som den aztekiske – overkjøres før fullgått løp. Etter at sivilisasjonen bukker under lever befolkningen i kulturkretsen videre som fellahin. Begrepet betegner egentlig jordløse landarbeidere i Midtøsten, særlig i Egypt, som levde sine enkle og fattigslige liv angivelig omtrent som på Faraos tid, uberørt av at romerske, greske, arabiske, tyrkiske, franske og britiske makthavere byttet plass over hodene på dem. Tilsvarende mente Spengler for eksempel at den kinesiske høykulturen hadde fullbrakt sitt løp allerede rundt 600 etter vår tidsregning, uten at det var til hindring for at Kina var verdens mest folkerike land og største språk- og kulturfellesskap både i Spenglers samtid og i dag. Kinesisk kultur hadde mistet i sin kraft og lot seg herje med av andre. Spengler diskuterer bare tre av høykulturene i detalj, den antikke, den arabiske, og den vestlige. Den antikke kulturen har fullendt sitt løp mot slutten av første årtusen. Den arabiske, hvor Spengler også plasserer den tidlige og den østlige kristendommen, er i ferd med å sluttføre sin syklus i vår tid, mens den vestlige kulturen er litt mer en halvgått, og er i ferd med å stivne i sivilisasjonsfasen, som kommer til å vare omtrent 800 år til. Framtiden tilhører i følge Spengler russerne, som er i ferd med å tre fram som en egen høykultur etter å ha vært dominert av vestlige former, inkludert kommunisme og demokrati, siden Peter den Store.

Demokrati og diktatur
Det Spengler ønsket var å finne generelle lover for hvordan historien utviklet seg, et prosjekt historikere flest for lengst hadde gitt opp da Aftenlandet kom ut. Allerede i samtiden ble det påpekt mange faktiske feil og mangler i historieframstillingen, og kunnskapen vår, særlig om eldre og utenomeuropeisk historie, er mye større enn den var på Spenglers tid. Kinesisk kultur ser jo også ut til å klare seg ganske bra for tiden. Det burde også være klart at Spengler egner seg dårlig som profet for de som er redd for at innvandrerne skal ta over Europa med det første. Spengler forutså at Vesten vil bestå videre i lang tid, men at den var i endring. Denne delen av analysen hans er mer interessant. For Spengler lever vi i pengenes tidsalder. Demokratiet er et redskap for pengemakten, som brukes til å fjerne alle reguleringer. Dette vil føre til pengenes diktatur som vil møtes med blodets makt. Blodet vil seire, for identitet er i følge Spengler langt viktigere enn penger, og demokratiet vil erstattes av cæsarisme – systemer med en viss lovgivende folkerepresentasjon, men med herskere med stor personlig makt. Nyere utvikling, med økonomisk globalisering og deregulering fulgt av velgere som fra elitens standpunkt ikke kjenner sitt eget beste, og som gjerne støtter en Trump, et Brexit, en Putin eller en Erdogan fordi identitet er viktigere for dem enn økonomisk vekst, kan godt leses inn i et slikt skjema.

Ved siden av Spenglers analyse av forholdet mellom kapitalisme, demokrati og identitet er det også et annet forhold som gjør ham lite egnet for de selvutnevnte forsvarerne av vestlige verdier i vår tids kulturkamp. For Spengler er ikke den ene kulturen bedre enn den andre. Han avviser eksplisitt en eurosentrisk lesning av historien og tanken om at utviklingen går mot stadig mer avanserte og siviliserte tider fra oldtid til middelalder til moderne tid. Europa er ikke noe sentrum for den historiske utviklingen eller bedre enn de andre, bare annerledes. Slik blir Spengler, via Toynbees monumentale sivilisasjonshistorie, en forløper for den moderne globalhistoriske bevegelsen, med sitt krav om at hele verdens historie må med i fortellingen. Alle kulturer følger sitt eget løp. De oppstår, blomstrer, stivner og dør. Det vil også skje med Vesten. Når det er sagt ser altså Spengler på historien som alles kamp mot alle. Kulturene står i et motsetningsforhold til hverandre og den sterkeste vil vinne fram på kort sikt.

Spengler i dag
Det er ikke bare i Norge vi er opptatt av forfatterjubileer. Den faglige debatten rundt Spengler har ikke overraskende vært størst i tyskspråklige land. I forbindelse med jubileet har det kommet ut en rekke artikkelsamlinger og korte bøker. Flere utgivelser er på veg. Jeg har lest tre av dem.

Artikkelsamlingen Der lange Schatten Oswald Spenglers (David Engels, Max Otte og Michael Thöndl (red.) er den første utgivelsen til det nystiftede Oswald Spengler Society for the Study of Humanity and World History. Artikkelforfatterne behandler dels resepsjonen av Spengler i samtid og ettertid, dels er de opptatt av å vise at Spenglers historiefilosofi er relevant både for å forstå verdenshistorien slik den har forløpt og for å forstå den aktuelle politiske situasjonen i Europa i dag.

Untergänge des Abendlades. Studien zu Oswald Spengler samler artikler skrevet av den pensjonerte antikkhistorikeren Alexander Demandt gjennom snart 40 år. Demandt er blant de få som har befattet seg med Spengler over en lenger periode, ved siden av beslektede faglige hovedinteresser som studiet av senantikken og Romerrikets fall. Demandts artikler har sin styrke i å forklare Spengler gjennom å sette ham i idehistorisk og historiefilosofisk sammenheng.

Der Demandt sikkert har sympati for sitt forskningsobjekt, men stiller seg strengt nøytral som forfatter, er den sveitsiske filosofen Peter Strasser sterkt kritisk i sin Spenglers Visionen. Hundert Jahre Untergang des Abendlandes. For Strasser tjener Spengler først og fremst som advarsel mot misantropi samt misforståelse og misbilligelse av liberale og demokratiske, det vil si vestlige verdier: Vestens kultur finnes, men den er forskjellig fra det Spengler hevdet, og den går ikke under med mindre vi lar det skje.

Angrer jeg på at jeg tilbrakte sommeren 2018 med misantropen Spengler? Ikke egentlig. Om Spengler fungerer dårlig både som realhistoriker og som dommedagsprofet har han altså like fullt interesse som analytiker både av sin egen og vår egen samtid. Han har påvirket historiefaget både gjennom den høyst levende tesen om sivilisasjonenes kamp og gjennom kritikken av eurosentrisk historieskrivning som navlebeskuende og trangsynt. Bestselgeren fra 1918 blir neppe folkelesning igjen, men Spengler skriver overraskende enkelt og tilgjengelig, i alle fall innenfor kategorien tysk filosof.



Demandt, A. (2017). Untergänge des Abendlandes: Studien zu Oswald Spengler.
Engels, D., Otte, M., Thöndl (2018). Der lange Schatten Oswald Spenglers: Einhundert Jahre Untergang des Abendlandes.

Spengler, O. (2017). Der Untergang des Abendlandes: Umrisse einer Morphologie der Weltgeschichte.

Strasser, P. (2018). Spenglers Visionen: Hundert Jahre Untergang des Abendlandes.

Globalhistorie og avkolonisering av akademia

Ibex-gasellene som prydet tempelet i Yeha, Etiopia, er minst 2700 år  gamle. De er litt afrikanske, litt arabiske og helt seg selv. Tatt vare på av den etiopiske kirken, funnet, forstått og formidlet av tyske forskere. Koloniale eller ikke, fine er de. Foto: Eivind Heldaas Seland

I sommer startet ordskiftet om «avkolonisering av akademia», først i Klassekampen, senere i andre media. Til tross for at jeg forsker og underviser i globalhistorie og har reflektert mye rundt de spørsmålene som tas opp har jeg har nølt med å melde meg på debatten, som jeg opplever som unødvendig hard og lite fruktbar. Jeg har lite lyst til å  bli plassert i selskap hvor jeg ikke føler meg hjemme.  På den ene siden ser jeg at jobbeskrivelsen min – globalhistoriker – som jeg forøvrig deler med utmerkede kolleger med helt ulike syn i mange saker, som Terje Tvedt og Dag Herbjørnsrud – brukes som skjellsord i sosiale medier. På den andre siden vet jeg at enkelte vil mene at jeg som hvit mann i førtiårene uansett ikke er meningsberettiget i saken.

Når jeg likevel stikker hodet fram er det fordi jeg i høst hadde jeg gleden av å besøke Etiopia. Jeg skal ikke påstå at det gjør meg til ekspert på noe som helst, men det fikk meg til å tenke over forholdet mellom historie, selvforståelse, forskning og identitet. Landet kan vise til en historie – i den tradisjonelle forståelsen av statssamfunn og skriftkultur – som går mer enn 2700 år tilbake. Like langt som ved Middelhavet, i India, Kina og for den del i Amerika. Mye lengre enn i Nord-Europa. Etiopierne er stolte over fortiden sin, og det med rette, slik alle andre også bør være det. Like fullt er det slik at denne historien i stor grad er avdekket av forskere fra Europa og i noen grad fra Nord-Amerika. Ved siden av lever etiopiernes egen versjon av historien, knyttet til bibelfortellingene og tradisjonen om en uavbrutt linje tilbake til dronningen av Sabas besøk hos kong Salomo. Også denne versjonen forskes på og formidles ved vestlige universiteter. De to fortellingene passer ikke sammen, men lever godt ved siden av hverandre. Den ene er basert på etterprøvbar vitenskap. Det er den andre også, den bare tar for seg et annet felt, nemlig tradisjon og idéhistorie heller enn historie og arkeologi. En større toleranse for andre syn og tradisjoner kunne vært et godt utgangspunkt for debatten om den såkalte avkoloniseringen av akademia også.

Med det utgangspunktet vil jeg henlede oppmerksomheten på følgende:

Debatten rundt disse problemstillingene er ikke ny. Kritikken av eurosentrisk historieskrivning er minst hundre år gammel og ute i verden er globalhistoriske perspektiver normen heller enn unntaket som innføring i historiefaget.

Verden går ikke alltid framover. Dag Herbjørnsrud har overbevisende vist hvordan forskning og undervisning ved norske universiteter har blitt mer eurosentrisk særlig etter andre verdenskrig. Forskere i kolonitiden var faktisk atskillig mer interessert i verden utenfor Europa enn tilfellet er i dag.

Det er faktisk ikke så ille. Norge er et lite land med begrenset og spredt kompetanse. Vi klarer ikke dekke alt. I USA, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia og Japan finnes det toppkompetanse på alle deler av verden. Norske myndigheter og utdanningsinstitusjoner er hjertelig velkomne til å satse mer på humaniora og samfunnsvitenskap.

Skillelinjene er ikke klare. Den erkekonservative ultraimperialisten Oswald Spengler var for eksempel en sterk kritiker av eurosentriske historiesyn. Dette skriver jeg om i neste nummer av tidsskriftet Prosa, som kommer senere denne måneden.

Europeiske og amerikanske forskere har levert og fortsetter å levere mesteparten av forskningen også på andre deler av verden. Den er selvsagt preget av dette, men er og har vært svært verdifull for å skape historisk bevissthet i det globale sør og kunnskap og interesse for andre deler av verden i nord. Å slutte å lese eller drive denne typen forskning er snarveien til kunnskapsløshet og fordommer.

Vi bør lese og lære mer om andre deler av verden, ikke mindre om Europa. Mange av oss prøver etter fattig evne å bidra til dette. Vi bør også lese mer av forskere, filosofer og forfattere fra det globale sør uten å lese mindre skrevet av europeere og nord-amerikanere. Det gjør oss klokere, ikke dummere. Å finne disse tekstene er imidlertid ikke alltid enkelt. Det mest forstemmende med debatten om avkolonisering av akademia er at målet for alle parter tilsynelatende er å lære minst mulig om den tradisjonen de ser på som "den andre".

(Teksten ble lett revidert 16.10.18)

Globalhistorisk vintage-brettspill: Civilization 1982

Spillebrettet med den arkeologiske tabellen som viser hvor langt de ulike folkene er kommet i utviklingen.

Brettspillet Civilization (Avalon Hill 1982)

Forleden, da jeg ryddet i gamle ting jeg ikke har hatt hjerte til å skille med av med, dukket det opp en skatt jeg nesten hadde glemt: Brettspillet Civilization, som ble inspirasjonen til den populære dataspillserien med samme navn. Spillet, som jeg plukket opp en gang på tidlig nittitall og neppe har rørt de siste 20-årene ble først gitt ut av det amerikanske spillforlaget Avalon Hill i 1981. Mitt eksemplar er en andreutgave gitt ut året etter. Jeg husker spillet med glede og hadde også mye moro av de første versjonene av dataspillet, før arbeid og familie gjorde det vanskelig å prioritere lange kvelder og netter til spill, enten det var på brett eller skjerm. Det er kjekt å mimre om gamle dager, men det er også interessant å se hvordan globalhistorie som fagfelt ble forsøkt formidlet som spill.

Civilization handler nemlig om utviklingen av det vi kaller komplekse samfunn, eller med et enklere ord stater. Stater er samfunn med høy grad av spesialisering og lagdeling.  Denne prosessen skjedde på alle kontinenter, om enn til svært ulik tid, og er derfor en av de virkelig globale prosessene i menneskenes historie. Alt tyder på at hvis vi mennesker blir mange nok og lever på begrenset plass vi l det utvikle seg stater, enten det er i vikingtidas Norge, i Mesopotamia sist i steinalderen, eller i Mellom-Amerika rundt starten av vår tidsregning.

Egypt er et rikt område med god tilgang på
sjøen, men Nildalen er utsatt for flom.

Spilleren kan velge mellom ni folk, som ved starten av yngre steinalder befinner seg i utkanten av middelhavsområdet. Hver tur øker befolkningen, med mindre det skjer en naturkatastrofe, noe som hender stadig vekk. En samler også inn naturressurser: salt, oker, bronse og mye annet. Etter hvert kommer en i kontakt med andre folk, kan bygge byer og skip, handle og krige. Ressursene som handles med kan settes om i teknologiske innovasjoner – alt fra keramikk til demokrati – som gir spillerens folk økonomiske, demografiske eller militære fordeler.

Det blir fort dårlig plass. Noen landområder, så som Nildalen, er langt mer produktive enn andre, men til gjengjeld utsatt for flom. Epidemier, jordskjelv og samfunnsproblemer, for eksempel ikonoklasme (billedstorming) dukker opp blant handelsvarene og rammer en, noen eller alle spillere. Langsomt beveger en seg gjennom (for)historien. For å gå inn i en ny tidsalder, for eksempel bronsealderen, kreves det både et visst antall og bestemte typer teknologi, for eksempel metallurgi. Spillet avsluttes ved slutten av jernalderen, her satt til 250 før vår tidsregning. For å kompensere for litt forskjellige naturvilkår har det ulike folkene litt forskjellig progresjon gjennom de ulike periodene og litt

forskjellige seiersmål.

Keramikk er nyttig, men musikk er et steg på
vegen mot lovverk, og det er også bra å ha.

Som historiker er jeg ganske imponert over det faglige nivået i spillet. Simulasjonen av samfunnsutvikling er ganske avansert, uten at regelverket eller informasjonen gå på bekostning av spillbarheten. Ulike typer teknologi avhenger av hverandre og låser opp forskjellige fordeler. Keramikk reduserer for eksempel virkningene av hungersnød. Som spiller husker jeg ikke at jeg tenkte så nøye over dette, men årsaken er selvsagt at keramikk gav mulighet til å lagre mat tørt og ute av rekkevidde for skadedyr. Både befolkningsstørrelse og handel er viktige i spillet, for å skaffe ressurser til å utvikle de ulike typene teknologi. Stor befolkning gir stor produksjon, men varebytte må til for å øke verdien av ressursene. Noen ganger går det galt, og istedenfor handelsvarer dukker det opp pest eller naturkatastrofer. Noen slike ulykker rammer alle, andre kan byttes bort til motspillere som tror de skal få verdifulle varer. Dette simulerer historiske prosesser på en enkel måte. Kontakt fører til økt velstand og utvikling, men innebærer også risiko.

Det var ikke alltid gøy å leve i gamle dager.
Civilization inneholder et knippe natur-
katastrofer og menneskeskapte tragedier som kan
ramme når som helst.

Nå husker jeg at spillet kunne bli litt kjedelig, ikke minst fordi reglene sterkt favoriserer fredelig sameksistens og handel framfor plyndring og krig, og fordi reglene for å løse konflikter gjorde at spilleren med størst befolkning alltid ville vinne. Om dette ble gjort fordi spillskaperne ville vektlegge fredelig sameksistens eller fordi en mer realistisk simulering av konflikt ville blitt for komplekst vet jeg ikke. Særlig historisk realistisk er det ikke. Historisk har konflikt har vært en minst like sterk drivkraft for endring som handel og samarbeid.

Det har utvilsomt vært fagfolk med på å utvikle brettversjonen av Civilization. Spillet speiler godt det vi visste om siste del av forhistorien rundt 1980. Faglig er det preget av det vi kaller den ny-evolusjonistiske retningen innen arkeologien, der en tenkte seg at det fantes lover for historisk utvikling og at dersom de rette brikkene var på plass ville en få en lik utvikling på forskjellige steder. Nå har dette lenge vært sett på som en utdatert og eurosentrisk tankemåte, hvor en prøver å tre en modell basert på vestlig historie ned over alle samfunn til alle tider. Ironisk nok er denne måten å tenke på på veg tilbake i historie og arkeologi, om enn i modernisert form, de fleste vil i dag mene at det finnes likheter i hvordan samfunn utvikler seg, fordi mennesker har noen mønstre for samhandling som er felles og særegne for vår art.

Spillskaperne har forøvrig gjort en innsats for å distansere seg fra utdaterte og eurosentriske utviklingsmodeller. Alle folk har mulighet til å vinne spillet, og ved siden av egyptere og babylonere er blant annet afrikanere og illyrere fra Balkan med. Teknologipakken er riktignok tydelig fra Middelhavet og Midtøsten, men modellen kunne vært overført til andre deler av verden.

Spillet kunne uten tvil fungert både som underholdning og i undervisning i 2018. Mediet er gammeldags, men enkelheten, det faglige grunnlaget, og elegansen i spillmekanikken imponerer.

Romerne invaderer Britannia!

Dronning Antedia av stammen Regni (Zoë Wanamaker). Foto HBO Nordic. Dronningen er fiktiv, men vi vet at kvinner kunne ha politisk makt og militær kommando i Britannia.

På fredag kommer HBO-serien Britannia, som handler om den romerske invasjonen av øya for snart 2000-år siden. Serien tar ikke mål av seg til å være historisk korrekt, men er inspirert av det som skjedde. Britannias tidlige romerske historie er godt dekket i romerske kilder, noen av dem skrevet av aktører og samtidige observatører. Her er litt av den historiske bakgrunnen.

Britannia var bebodd av keltiske folk. Romerne kalte dem gallere og så til å begynne med på øya som en forlengelse av det område de kalte Gallia, som også omfattet områder som svart omtrent til dagens Sveits, Italia nord for elva Po, Frankrike, Belgia, og Nederland øst til Rhinen. I århundrene før starten av vår tidsregning vet vi at kartagiske handelsmenn fra Nord Afrika kjøpte tinn fra gruvene i Cornwall. Britene eksporterte også bly, slaver, huder og kveg. Tilbake fikk de vin og luksusvarer fra Middelhavsområdet. Britene dyrket korn og holdt husdyr. Øya var delt i småkongedømmer som stadig lå i krig. De sterkeste statene i sør hadde små bysentra og ga ut mynter. Kontakten over kanalen var nær, og høvdingene på begge sider var forbundet gjennom ekteskap og skiftende allianser.

Den første direkte kontakten med Romerne kom under Cæsars felttog Gallia 58-52 før vår tidsregning. Caesar skrev selv rapporter fra felttoget som ble lest opp i Roma og som senere ble redigert til verket vi kjenner som Gallerkrigene. Selv om han alltid setter seg selv i et godt lys og ikke alltid har forstått det han har hørt og opplevd  kan vi regne med at hovedtrekkene i fortellingen er sannferdige. Britiske stammer hadde kjempet med sine allierte mot romerne og romernes fiender hadde søkt tilflukt på øya. På sensommeren 55 før vår tidsregning fikk Cæsar bygd skip og satte over til Kent i Sørøst-England. Hæren manglet trenet (støtteavdelingene) og kavaleri og Cæsar våget seg verken på større slag eller overvintring. Arkeologer fra Universitetet i Leicester mener nå at de har funnet basen han bygde den gangen. Året etter kom han tilbake med full hær, kjempet flere slag, fikk satt inn en av sine lokale allierte som konge, og reiste tilbake mot løfter om betalinger av tributt. Cæsar forteller at folk i Britannia malte seg blå med saft fra planten vaid for å virke mer skremmende i kamp. Pressebildene fra HBO-serien tyder på at de ar tatt med seg dette.

Så gikk årene. Cæsar døde. Det ble borgerkrig i Romerriket. Cæsars arving Augustus og hans etterfølger Tiberius hadde hendene fulle andre steder. Vi vet ikke om tributten ble betalt, men arkeologiske funn viser at kontakten mellom romersk Gallia og Britannia var tett og geografen Strabon, som levde på Augustus' tid, hevdet at tollinntektene fra handelen med øya var så høye at en invasjon slett ikke ville lønne seg.

Romerske keisere var avhengige av å kunne vise til militære triumfer for å få støtte hos hæren og i befolkningen. Ettersom de enkle, nære og rike målene var tatt ble dette vanskeligere. Den gale keiser Caligula skal ha forberedt en invasjon av Britannia som ble avlyst i 40 etter vår tidsregning, men planene lå klare tre år senere for hans etterfølger Claudius, som kom til makten nærmest ved et uhell, og som hadde behov for å sette seg i respekt. Det er denne invasjonen HBO-serien er inspirert av. Den kom til å bety starten på nesten 400-års romersk nærvær på øya.

Romerne var opptatt av å ikke gå til krig uten grunn. Nå fikk de et påskudd i at en deres allierte var drevet i eksil. Det ble utrustet en hær under ledelse av den erfarne Aulus Plautius, og fire legioner, mer enn 20.000 mann gikk i land sommeren år 43. Med i ledelsen var og den unge Vespasian, som skulle bli romersk keiser 26 år senere. Denne gangen møtte romerne sterk motstand, men de klarte å bite seg fast og fikk kontroll over området sør for Themsen og videre nord langs Nordsjøkysten mot Colchester, som var sete for kongene i Sørøst-England. Plautius sendte bud på keiseren, han ankom i følge med krigselefanter, tilbrakte 16 dager på øya og tok i mot britenes overgivelse. Så reiste han hjem for å ta imot hyllesten som ventet en romersk triumfator, men kampene om herredømmet over Britannia hadde akkurat begynt. Det får imidlertid vente til en annen gang. Nå kan vi først glede oss til ni episoder om begivenhetene den første tiden.